Tradisjonen tro ble det også i år en kveld på By:Larm – denne gangen sammen med Jørgen og Fredrik, tidligere kolleger fra Teknisk Ukeblad. Godt selskap, kaldt øl og live musikk – det finnes knapt noe triveligere.
Frysninger
Musikalsk var det dog noe varierende. Vi gikk for kvelden da godduoen First Aid Kit spilte, og tok resten som en bonus. First Aid Kit var gåsehudfrembringende. Hymnen The Lion’s Roar ga ilinger langs ryggtavla, mens fine Emmylou fikk meg til å synge. Flere andre fine trudelutter hadde de også på lager. Suverent.
Svenske Oskar Linnros var en snurrig syntese av svensk folkparkmusikk og elektropop for kidsa. Jeg er nok for gammel for dette, men kombinasjonen var original, det skal de ha.
Frøken Fryd (bildet) var en klar høydare. Dette var ekstremt fengende punkpop spilt av et jenteband fra Stavanger. Trøkk, energi og låter med sterke melodier. Oslo Ess møter Svake Mennesker-Jannicke og blir så uenige at de må ta det ut på gitarene sine. Steintøft.
Gammel nå
Farao er en norsk gjeng basert i London. Alvorstung poprock med forsiktige folkelementer. Klart inspirert av Susanne Sundfør, altså litt pent og småkjedelig. Men greit nok.
Trippy Turtle var redselsfull triphopaktig fjortispop. Ingen kj-lyder å høre blant publikum. Vi gikk etter to låter. Svenske Kate Boy var litt mer sjangerbendende greier. Litt enerverende med høyfrekvent aktivitet på afrikanske trommer. Ikke altfor interessant elektropop for sosialantropologistudenter.
Musikalsk sett en litt variabel kveld, men sosialt meget bra.
