O du store marbakke det gjorde godt å komme på hytta (les: London) i påsken. Jeg hadde en smule klump i halsen da vi landet og beveget oss inn mot sentrum.
Det er nesten tre år siden sist, og savnet har vært nesten fysisk.
London er og blir en fantastisk by med en helt egen stemning, en klar X-faktor, og en smeltedigel hvor vi rett og slett føler oss hjemme.
Kos og mer kos
Vi hadde med alle arvingene denne gangen, og vi la følgelig inn besøk på Natural History Museum (en tradisjon) samt et besøk i London Planetarium i Greenwich (der har vi ikke vært før).
I tillegg er arvingene langt fra vaksinerte mot shopping, så da ble det en del shopping på deres premisser.
Det ble også litt pappa-og-Nora-shopping, altså kredittkortsmelting for bare oss to.
Slik må det være.
I tillegg ble det kos med svært god mat, et tradisjonsmessig besøk på Nando’s og noen runder i platesjappene. Alt foregikk i nesten 20 graders varme og sol – det engelsk presse kalte «a mini-heatwave».
Pandemi-effekten
Samtidig var det helt tydelig at pandemien har satt sine spor i metropolen. En rekke tomme butikklokaler der det alltid har vært livlig forretningsvirksomhet vitnet om det, og en del kjente og kjære butikker var lagt ned.
Bemanningen var enkelte steder lav – ja, skåret helt inn til beinet, virket det som, og da ble det tidvis ekstra lange køer i en by og et land der kø nærmest er institusjonalisert.
20 minutter i kø for å betale er ikke optimalt, for å si det sånn.
Men alt dette vil gå seg til etter hvert. Som vanlig dro vi fra byen med følelsen av at tida gikk alt for fort og at vi skulle hatt et par dager til til rådighet.
Det blir nok ikke lenge til neste gang.
