Etter at SAS ødela ferieplanene (Island) og opphavet fikk korona ble Tromsø-turen forskjøvet. Hell i uhell: Da gikk det an å få med seg Buktafestivalen for første gang.
Bukta er festivalen der man stiller med ullundertøy og goretex / regnjakke. Men det bebudede styrtregnet kom aldri, så været var faktisk ganske godt. En sjarmerende festival med feelgod-stemning i sjøkanten og masse barske glæder.
DAG 1:
Halvdan Sivertsen: Halvdan, en nordnorsk kulturskatt, hadde rocka opp greiene denne gangen og leverte en tidvis groovy forestilling med mange av sine største og mest folkekjære låter og kilen humor innimellom. Allsang og tendenser til gåsehud. Terningkast 5.
Frøkedal & Familien: Frøkedal var noe mer lavmælt nå enn i Oslo tidligere i sommer, og det ble litt spedt på Buktas nest største scene. Litt uengasjerende, men tidvis flott sommerpop i fjærsteinene. Terningkast 4.
Death by Unga Bunga: Denne gjengen leverte varene, altså småskakk garasjerock med klare vink til 60-tallet. Den som klarte å stå stille her bør snarest kontakte hjelpemiddelsentralen, eventuelt psykiater. Minus for at de ikke spilte feiende flotte «Out of my mynde» og «I wanna go wild». Terningkast 5.
Lüt: Vi takker den evige stordraugen og hans mange uekte avkom for at band som Lüt finnes. Her er det bare å gi seg ende over! De leverer allsangvennlig hardcore med Nord-Europas heftigste vokal og et skyhøyt toppnivå. Dette tok relativt solid av, faktisk såpass at selv 50-åringer gikk amok i moshpiten foran scenen. Herrefred, så bra! Jeg synes vokalen burde vært skrudd opp en tanke; den forsvant litt. Men hva faen. Terningkast 6.
Turnstile: Noen har hørt på Rage Against the Machine. Nå er ikke det den verste referansen å bruke om et band, men vi tok oss flere ganger i å synge «Killing in the Name». Turnstile legger seg litt nært inspirasjonskildene, med andre ord. Samtidig var de innom flere sjangre, noe som gjorde det hele litt ufokusert. Men det er mulig at det var Lüt-rusen som ikke hadde gitt seg. Terningkast 3.
Fangst: Norske Fangst (bildet under) står bak kanonlåten «Hundre netter» og den ikke mye dårligere «Himmelen i kveld». Dette er et band å like, og de leverte varene på Buktas minste scene. Men lyden, lyden var skrudd slik at det ble en grøt av lyd der både melodi og vokal forsvant. Det var faktisk vanskelig å høre at de sang på norsk. Synd. Terningkast 4.
The Blinders: Psykedelisk indierock, sa forhåndsomtalen. Live synes jeg det var vel så mye garasjerock eller postpunk – de psykedeliske elementene var ikke så framtredende. Jeg likte dette. Terningkast 5.
Dagny: Oh my. Hiten «Love you like that» er fengende, men i mine ører er dette elektronisk pop perfekt for P4 og Radio Norge – altså kommersielt og glatt. Svært mange ungjentegjenger, som åpenbart digget Dagny rått, var til stede. Spell no’ Stones! Terningkast: 3.
DAG 2:
Torgeir Waldemar: Herr Waldemar spilte under gratisdelen (et flott tiltak) midt på dagen – i utgangspunktet en utakknemlig oppgave. Men oppmøtet var solid og variert – vi observerte flere oldemødre og bestefedre i slagstøvler foran scenen. Og ikke minst: Waldemar leverte godt. Hvordan det låt? Crazy Horse møter Nick Cave i en bakgate og lager Sivert Høyem. Minus for å dra ut flere låter litt for lenge. Terningkast 4.
Senjahopen: Den tekstuelt lekne boknafeskindien til våre venner i Senjahopen treffer meg intenst og gåsehudframbringende. Dette har nesten den samme effekten på meg som irsk folkpunk. Det var tilløp til klump i halsen når hele Bukta var fylt av allsang til «Over Heia», «Møtte veggen» og «Fær te Senjahopen». Brede glis var å se hvorenn man snudde seg da Høgtun-sesongen ble redda, da det ikke var lett å være tøffere enn toget nord for Bodø og ferskfesk, lever og rogn var det beste dopet. Rått, selv om det ikke svingte like mye av alle låtene. Dette er lyden av KM Myrland og stordraugen som sitter i fjærsteinene og spiller 70-tallsplatene sine. Terningkast 5.
Daniel Romano: Dette ga real bakoversveis. For der Romano og gjengen (bildet øverst) leverer helt suveren americana på (de fleste av) platene, leverte de en new wave-inspirert og ytterst rocka forestilling. Dette er noe av det tighteste jeg har sett av et band på lenge. Denne gjengen har øvd! Og de ga alt! Men heri lå det også et aldri så lite problem. For det var ikke helt dette jeg kom for. Jeg ville ha den soulinspirerte og lett psykedeliske americanaen som jeg har hørt så mye på de siste årene, men fikk noe annet. De flotte melodiene kom ikke til sin rett i det travle lydbildet, og tidvis hørte man at inni der et sted, hvis man konsentrerte seg nok, der var låten man liker så godt. Det låt som en ilsk og vrangsøvd Elvis Costello anno 1978 som krangler med cowboyhatten sin om hvilken plate de skal sette på. Terningkast: 5
Graveyard: Noen glemte å slå av lyset da de forlot gubberock-discoen. Metallindusert bluesrock som dette burde vært forbudt ved lov, og overtredelser burde straffes med øyeblikkelig lobotomering og innkjøp av litt for store eldrebleier. Dette var det soniske uttrykket av Lemmy som langsomt klippet skjegget til ZZ Top-Billy Gibbons på en campingplass en gang på 70-tallet. Herre, gi meg styrke. Terningkast 2.
Team Me: Og styrke skulle vi få, smilende levert av Team Me fra Elverum. Jeg så dette bandet live allerede i 2010, og siden da har de rukket å bli noe kjent internasjonalt, bli oppløst og komme sammen igjen. For en vitaminpille de leverte i Bukta! Vi snakker småskeiv, snurrig hopperock med flerfoldige lag og flerstemt falsettvokal avspilt med stor spilleglede og brede glis fra gjengen på scenen. Slik låter det når The Polyphonic Spree og Arcade Fire inntar kvalburger og fesk med potetes tilsatt substanser som ikke skal nevnes ved navn mens Sigur Ros sitter med rokken i hjørnet og spinner på en drøm. På plate kan låtene bli litt like, men her, her i salige Bukta, skjer bare det unntaksvis. Ikke dårlig, siden dette åpenbart sokner til nå nedlagte Mono og beslektede utesteder i Oslo. Terningkast 6.
Idles: En av festivalens skuffelser sto britiske Idles for. For dette er jo postpunk; en sjanger man liker. Dette låt dog vel mørkt og dommedagsaktig ut, med tidvis snakkesyngende primalvokal og aggressiv instrumentering. I utgangspunktet interessant, men man er ikke så mørk til sinns (ihvertfall ikke etter Team Me) at dette treffer – selv om de politiske tekstene ikke er far off. Og så er det en fordel å ha gode låter, noe Idles ser ut til å ha ganske få av. Dette er lyden av Fugazi som diskuterer politiske frustrasjoner med Joddski mens Nick Cave anno 1981 febrilsk leter etter heroinen sin. Terningkast 3.
Trond Andreassen & Valentourettes: Den dårlige lyden på den minste scenen gjorde at vi forlot Hudkreft etter et par låter. Da var det greit at Ricochets-vokalist Andreassen backet av Valentourettes var interessante greier. Valentourettes – med de to Petterne Baarli og Pogo – spiller jo Jokke-låter til vanlig, og selv med Andreassen ved mikrofonen låt det som Jokke. Det var nesten skremmende. Men flere av de nye låtene her fungerte godt, og det hele ble en fin forestilling. Dette var lyden av Joachim Nielsens spøkelse som jammet med venner på et evig nachspiel et sted mellom himmel og helvete. Fri bar, selvsagt. Terningkast 4.
Dumdum Boys: Selv om man har sett disse karene en rekke ganger koser man seg gjerne og synger inderlig med på schlagerne. Så også denne gangen. Og det er imponerende å høre hvor tighte og samspilte gutta her selv i dag (de er ikke ungdommer nå) – de leverte potent og kompakt punkrock (med vekt på rock). Ingen geriatriske tendenser å spore! Samtidig tok de få sjanser og leverte det de vet fungerer og det de vet folket vil ha, så da ble det en tanke forutsigbart. Favoritter som «Boom Boom» og «En vill en» ble avleverte med energi og spilleglede, men jeg savnet «Hull i himmelen». Slik låter det når aldrende badboys smeller sammen musikalske minner om svundne tider da de var ordentlige outsidere. Terningkast 4.
