Jeg passerte Audun Lysbakken i byen tirsdag ettermiddag. Han var på vei hjem fra jobb, og han hadde et tilfreds halvsmil rundt munnen.
Masterplan
Da jeg kom hjem fra jobb, sa jeg til madammen at unge Lysbakken ikke så ut som en slagen mann. Han kunne ha vært det etter avgangen fra statsrådposten. Nå skjønner jeg hva det lure smilet skyldtes.
Tirsdag ettermiddag hadde han nemlig sparket Erik Solheim fra jobben som miljø- og utviklingsminister. Han kom omtrent rett fra dette møtet da jeg passerte ham i gata.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at utviklingen har vært planlagt lenge. Lysbakken ville bli SV-leder, og lovet ministerjobber til rivalene Solhjell og Holmås hvis de lot være å utfordre ham til lederjobben.
Kynisme
Makteliten i SV består nå av relativt unge folk (alt er relativt – Bård Vegard Solhjell er født i samme år som meg), og når SV sliter med oppslutningen står makteliten nok i fellesskap bak et ønske om å bytte ut de gamle traverne med yngre krefter – det vil si seg selv!
Det kan hende dette er en god strategi. Men maktspillet er i overkant kynisk, og jeg har litt sympati med Solheim og synes det er litt tøft av ham å gå i rette med sparkingen offentlig.
Fru Aasland er forøvrig den av statsrådene jeg har intervjuet, som har gitt det beste inntrykket. Hun går det an å snakke med, og derfor er det synd at hun forlater jobben. Jeg tror vi trygt kan si at SV har mistet dyden nå.
