Å ha barn er fantastisk. Det vet alle foreldre. Til tider er det slitsomt og utmattende, men gledene er samtidig store og mange. Språklig utvikling er en kilde til slike gleder.
Våre tre små er flinke til å snakke. De har god intonasjon og godt ordforråd for alderen. Men av og til kommer det gullkorn som gjør en slitsom dag til en smile-dag.
Glede
For det er jo ikke alltid like enkelt å høre hvordan ordene skal uttales. Det hjelper ikke å være flink til å uttale ordene hvis man ikke helt har fått med seg hvordan de skal uttales.
Det beste eksemplet er vår sønn Dennis’ glede over å se julenissen før jul. Gleden var stor da han så julenissen fra bilen og ropte: «Se, juletissen». Flere ganger snakket han om denne juletissen, men heldigvis fikk han etterhvert med seg hva det skulle være.
Så slapp vi ubehaget ved at han forkynte for de barnehageansatte at han hadde sett juletissen på juleaften.
Bajs
Både Dennis og Noah har litt trøbbel med mormor Gerd. Det er forvirrende når fetter Magnus og kusine Matilde kaller henne for farmor og morfar i tillegg blir kalt for Beste. I tillegg har de bestemor og bestefar i Tromsø.
Da er det ikke greit for små kropper å få dette riktig. Dennis kaller ofte mormor for marmor. Noen ganger går hun under navnet farmormor og en sjelden gang er hun bestemor.
Ellers kaller de helikopter for edderkopp om dagen. De synger Prøysen-sanger i barnehagen nå, og salige Prøysen blir betegnet som bøis (ikke bajs!). Synge bøis, pappa!
Bokstavert
Nora hadde i sin tid trøbbel med å uttale «lv», altså bokstavene L og V etter hverandre. Dermed ble ulv til uvl og salve til savle.
Brødrene ser begge ut til å gjøre det samme. Dennis snakker litt om Pulverheksa for tida, og da blir det Puvleheksa. Og når V-en ikke alltid uttales like tydelig, er det ikke alltid like enkelt å holde seg alvorlig.
Å uttale «ft» er heller ikke enkelt. Dennis bytter like godt ut begge bokstavene, slik at «ft» blir til «ps». Det gir morsomheter som at saft heter saps, og at luft blir til lups. Det er stor underholdning å ha barn!
