Høsten er en fin tid, en tid for sprakende ved i ovnen, fleecegensere over småkald kropp og morgenstunder med kaffe og vinyl over anlegget.
Jeg liker høsten.
Denne høsten har så langt vært ekstremt travel med hard jobbing med å revidere paper nr. 2 til doktorgraden og for å få en versjon av paper nr. 3 klar for innsending.
Dette er nå gjort og jeg venter på tilbakemeldinger fra de aktuelle tidsskriftene, ett i USA og ett i Storbritannia. Og jeg jobber med paper nr. 4, og prøver å få det klart til innsending før jul.
Paper 1 ble akseptert og publisert nylig. Det gjorde godt for den mentale helsa.
Men i år er det en ekstra melankoli over høsten. Jeg klarer ikke helt å få tak på hva det er, men det er antagelig en kombinasjon av at folk som står en nær har forlatt denne verden, at familie og venner begynner å dra på årene og at man selv nærmer seg 50 år.
Vi har så kort tid til rådighet i denne verden.
Samtidig er det godt å se at ungene vokser og har det godt, at de har har venner og trives på skolen. Lillefrøkna har begynt på ny skole, i Kråkstad, og overgangen dit har gått smertefritt. Hun trives veldig godt. Guttene er nå blitt så store at de går til og fra skolen selv.
