Ferieuka hos ho mor ble kronet med en fenomenal topptur til Store Durmålstind, som troner 1445 meter over havet.
Det var en enorm opplevelse i strålende vær.
Etter å ha vokst opp under disse fjellene i den delen av Lyngsalpene som ligger i Tromsø kommune, fikk jeg endelig kommet opp i høyden og sett det alpine landskapet.
Fra havnivå
Kompis Geir var med, og vi gikk nesten fra havnivå via Leirbuktvatnet og til første stopp, som var varden i Durmålsskaret.
Derfra var planen å se an mengden snø og andre forhold, før vi bestemte om vi skulle gå for toppen.
Det var ikke mye snø, og vi bestemte oss derfor for å kjøre på. Vi krysset noe snø på vei bort til begynnelsen av eggen. Vi fikk raskt erfare at første del av eggen var svært bratt og ulendt, og det ble en del kravling og forsering av eksponerte partier.
Luftig
Vi unnagjorde den bratte delen og kom opp på den slakere delen som førte opp mot toppen.
Langs denne var det greit, med unntak av et par partier der det var noe luftig. Særlig ett sted måtte vi gå på utsiden av selve eggen, med Fornesdalen snaue 1000 meter under oss. Her var det ikke rom for feilsteg. Men vi var forsiktige, og vi nærmet oss selve toppunktet.
Her ble jeg litt forvirret, fordi jeg begynte å lure på om toppen var det som er den navnløse toppen på 1567 m.o.h. sør for Store Durmålstind. Denne kan ikke forseres uten kompetanse i fjellklatring og fullt klatreutstyr, noe vi ikke har.
Vi nådde toppen som lå nord for denne, og GPS-en viste da at vi var på riktig topp. Da var det bare å nyte gleden over å ha nådd toppen og ikke minst utsikten. For et skue! Vi så hele nordre del av Lyngsalpene, Lenangen, Jægervatnet, Kjosen, fjellene på vestsida av Ullsfjorden og faktisk også litt av fjellene på Kvaløya i det fjerne. Magisk!
Aking
Vi gruet oss litt til nedturen langs den bratte delen av eggen.
Vi hadde på forhånd bestemt at vi ikke skulle sile på snøen i snørenna ned fra toppen – som det er mulig å gjøre – fordi det var så mye snø og mulig rasfare på grunn av den seine våren.
I stedet gikk vi ned ura før vi kom til den bratte delen av eggen, og etterhvert kom vi til en annen snørenne, som vanligvis ikke er der.
Den besto ikke av så mye snø, og vi fant ut at vi kunne ake på rumpa ned snøen. Det gikk greit og ikke minst mye fortere enn å gå i grov steinur.
Resten av nedturen ble preget av ulendt ur med mye stor stein fra varden og ned mot Leirbuktvatnet. Vi var møre i knær og lår, men gjennomførte det som går for å være en relativt krevende tur med smil om munnen. Fantastisk.
