Lørdag 28. juni 2008:
Hove-festivalen forløp – tross skumle værmeldinger – uten nevneverdig gjørme eller regn. Kun fredag regnet det, men da skulle vi uansett dra hjem. Både onsdag og torsdag var såvidt solfylt at Hove 08 ble en riktig sommerfestival med brede smil og glad begersvinging til kvalitetsmusikk:
Foals: De engelske ungfolene leverte spretten indierock med overskudd og klar partyfaktor. Dog liknet det litt for mye på annen indierock av denne typen. Man hører at det er engelsk, for å si det sånn. Men en kurant opplevelse. Terningkast: 4.
Flogging Molly: Man hadde aldri hørt om denne gjengen, og ble positivt overrasket. Irskinspirert folkpunk funker svært godt live, noe Levellers er et godt eksempel på. Flogging Molly minte mer om Dropkick Murphys, og skapte ville tilstander på den flotte Amfi-scenen. Vill dansing og allsang. Terningkast: 5.
Band Of Horses: Disse amerikanske americana-heltene leverte et sett akkurat som vi forventet. Solid, men uten de store overraskelsene. Vakkert var det lell. Terningkast: 4.
Beck: Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av Becks halvelektroniske folkfunk. Opptredenen på Øya for noen år siden ga meg ingenting. Da var det hyggelig å konstatere at Beck leverte bedre varer denne gangen. God lyd og passe spilleglede preget forestillingen. Terningkast: 4.
Kelley Stoltz: Dette var mer dusinvare i singer/songwriter-kategorien. Amerikanske herr Stoltz engasjerte ikke, og man kjedet seg. Men de solgte øl. Terningkast: 3.
Yeasayer: Yeah! For en forestilling! Her var det bakoversveis fra første stund. Den eklektiske miksen av indierock, XTC-pop og world music svingte noe vanvittig. Årets beste hittil. Terningkast: 6.
Hellacopters: Cockrocken til svenske Hellacopters ble monoton og lite variert, og man ble raskt matlei. Dette holder ikke, og det er kanskje like greit at de legger bandet dødt nå. Terningkast: 2.
Killswitch Engage: Tja, hva skal man si? Denne hardcore/deathmetal-musikken er ikke noe for undertegnede. Men det var fascinerende å overvære en slik konsert, og det var ingen tvil om at bandet leverte det fansen ville ha. Terningkast: 3.
Raconteurs: Jack White og gjengen leverte varene og vel så det. Deres skitne storbyblues rocket skikkelig, og de fikk masser av nye fans – meg inkludert. Svært bra. Ternngkast: 5.
Duffy: Sukkersøt soul med 60-tallspreg som fungerte overraskende godt. Duffy-dama har noe ved seg som gjør at det glatte preget ikke er der, og man tok seg flere ganger i å glise bredt under konserten. Terningkast: 4.
Onsdag 18. juni 2008:
Etter å ha lest dette innlegget om EM-kommentatorenes dialekt – signert Peter Meidell fra Oslo, er det bare å ønske god bedring til mannen. Han skriver vitterlig at man ikke er bærer av norsk kulturarv hvis man som fotballkommentator sier «detta mesterskapet» og «han kan spella». Et kjapt Google-søk viser at han er Carl I. Hagens faste tennispartner. Det forklarer jo en god del.
Torsdag 12. juni 2008:
Høyre-folk er snurtne over at sosialdemokratene tar æren for den nordiske modellen med velferdsstat, gratis utdanning, (nesten) gratis legehjelp og andre tilbud som skattene finansierer. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg på 90-tallet møtte folk fra Latin-Amerika, som sa at Norge og de andre nordiske landene var idealet andre land strakte seg etter. Vi hadde lyktes, mente de. Høyresida her i landet mener velferdsmodellen ble til gjennom samarbeid og dialog mellom partiene i tida etter 2. verdenskrig. Men tror noen virkelig at det politiske grunnsynet til høyresida samsvarer med kjernen den nordiske modellen? De blå vil ha lite statlig innblanding, beskjeden offentlig pengebruk, markedsstyring av det meste og lavere skatter. Dette er det motsatte av DNA-et i det vi i dag kaller den nordiske modellen. Vi hadde nok hatt velferdsgoder også om de blå hadde bestemt etter krigen, og offentlig sektor ville muligens ha blitt drevet mer effektivt. Men hadde medisinsk behandling og høyere utdanning vært tilnærmet gratis og dermed tilgjengelig for alle? Neppe. Ville ikke et betydelig lavere skattenivå umuliggjort en velferdsstat med folketrygd og sosialt sikkerhetsnett? Selvsagt. Derfor er det lov å le litt av Høyre-folk som vil ha æren for noe deres tidligere partkolleger ivrig kjempet mot.
Torsdag 5. juni 2008:
London er blant hjemstedene mine. Enkelte steder føler man seg hjemme, og London er et slikt sted. På denne turen var det litt mer flykrøll enn ønskelig. Å reise med fly er generelt lite stas, selv om reisefeberen er aldri så stor. Det er mest stress, svette og dårlig mat. Og venting. Nå var British Airways-flyet fra Frankfurt til London City Airport innstilt. Jeg ble ombooket, men rakk selvsagt akkurat ikke det første mulige flyet og måtte vente et par timer ekstra. På veien hjem fra London var BA forsinka igjen, slik at jeg ikke rakk flybussen hjem og måtte ta toget. På toppen av det hele var NSB ikke i rute. Jeg var hjemme litt over 01.00.
Mandag 2. juni 2008:
Mamma er behørig og på vellykket vis feiret under den mallorcanske himmel. Vi har hatt trivelige dager i Alcudia nord på øya, med innlagte besøk i hovedstaden Palma. Været kunne dog ha vært bedre. Regn på tre – fire av dagene var ikke helt som ventet, men heldigvis skinte sola de to siste dagene. Jeg kom derfor hjem med stedvis bleikbrunt legeme. Sola har velsignet Mallorca etter at lillebror og jeg kom hjem lørdag, slik at solelskende mamma og Sigmund trives. Ellers er det en prøvelse å reise på chartertur. Hyggelig reisefølge er en forutsetning for ikke å irritere seg for mye over grilldressreiserne, som som klapper når flyet lander, bøller seg fram som forskremte sauer, sinker alt fordi de ikke er vant til å reise og har et fanatisk forhold til taxfreevarene. De er et gruppefenomen. Hver for seg er de tålelige, men som gruppe er de nesten utålelige. I morgen går turen til Frankfurt og London i forbindelse med jobben. Litt dårlig timing, siden det er 28 deilige grader her hjemme. Men sånn går dagan.
