Torsdag 31. juli 2008:
Vi har kost oss i det fenomenale sommerværet den siste uka, og har badet, solt oss, lest, lyttet og ledd. Vi har virkelig nytt det gode livet man kan leve i rike Norge, med nok penger, stabilitet og sosial sikkerhet.
Onsdag 23. juli 2008:
Gøteborg er en såpass trivelig by at vi må dra dit minst en gang i året, senest i går på en dagstur. En deilig liten shoppingavstikker i den ene ferieuka vi har før vi skal ha den ordentlige ferien i september. Nå skal vi nyte knallværet som er meldt for resten av uka, og kun gjøre lystbetonte ting som å høre knallmusikk (nå: Fleet Foxes), bade i havet, lese bøker under parasollen, løpe et par turer i skauen og av og til faktisk gjøre ingenting:)
Lørdag 19. juli 2008:
Aftenposten skriver om bloggen og boka Stuff White People Like, der amerikaneren Christian Lander gjør narr av den hvite middelklassens elitisme og deres kulturelle kapitalmarkører. Tegnene på at du er hvit er myntet på det amerikanske samfunnet, men kan lett overføres til norske forhold. Mange vil nok kjenne seg igjen i følgende middelklasse-hvithetstegn:
> Du går med markante briller.
> Du har sansen for sykler.
> Du drømmer om å leve nær vann.
> Du liker indie-musikk.
> Du liker film, gjerne film noir.
> Du er en vinelsker.
> Du drikker øl, men helst fra mikrobryggerier.
> Du liker Apple-produkter.
> Du går i sportsklær for å vise at du er et naturmenneske.
> Du lovpriser arkitekturen i byer du ikke bor i.
> Du er opptatt av miljøet uten å leve særlig miljøvennlig.
> Du pusser opp boligen.
> Du fjerner gulvlag for å få fram det originale tregulvet.
> Du har studert i utlandet.
> Du liker kondisidretter, særlig løping.
> Du har en hang til gode bakerier.
> Du liker stramme designsofaer.
> Du bruker t-skjorter for å fortelle hvem du er.
> Du kjøper dyrt vann på flaske.
> Du står stille på konserter.
> Du er svak for dyrt kjøkkenutstyr.
> Du er ironisk anlagt.
> Du reiser mye.
> Du drikker mye kaffe.
Søndag 13. juli 2008:
Det var vemodig å se jubileumskonserten for Nelson Mandela i Hyde Park nylig, som ble arrangert i forbindelse med hans kommende 90-årsdag. Alle ventet på legenden Mandela, han skulle tale mellom musikkinnslagene og forventningene var merkbare. Så kom han ut på scenen, og det gikk et hørbart gisp gjennom publikum. Han var skrøpelig. Han gikk med stokk og måtte støttes av en arrangørdame. Han var så merkbart gammel at alle – også vi som så det fra sofakroken – tenkte det samme: Han forlater snart denne verden. En av våre få levende legender, mannen som var i stand til å tilgi apartheid-regimet i Sør-Afrika og mante sitt folk til forsoning for å unngå hevn og det som verre er, sjekker snart ut. Man kunne se det i ansiktene til musikerne som var på scenen sammen med ham. Man kunne se det i ansiktene til folk blant publikum. Dette kan være siste gang. Men da han endelig nådde talerstolen, kjente vi igjen Mandela. For når han talte, var kraften og gløden der. Han snakket med autoritet. Da han etterpå ble støttet av scenen, så vi på nytt at legenden, legenden er gammel nå.
Tirsdag 8. juli 2008:
Jeg kan ikke huske sist Bruce Springsteen ga ut en god plate med eget materiale. Jeg hører ytterst sjelden på musikken hans nå til dags, men han står en hel haug med godlåter, om enn ikke så mange etter 1990. Derfor gikk jeg på konserten hans på Valle Hovin i går. Og hvilken konsert det ble! Hvor tar han spillegleden og energien fra etter så mange år? Det ble kanskje litt for mye publikumsfrierier etter min smak, men slikt blir bagateller. Man savner alltid enkelte låter, denne gangen Independence Day, Workin’ On The Highway, Ramrod, Darkness On The Edge Of Town og Downbound Train. Men et noe ettermiddagsslapt publikum på den forholdsvis håpløse Valle-betongen fikk servert en rekke perler i løpet av tre (3) timer.
# Two Hearts. En kurant åpningslåt, selv om det ikke er blant mine favoritter. Framført med trøkk.
# Radio Nowhere. En litt tam versjon av hiten fra Magic. Springsteens beste låt på mange år.
# No Surrender. Klassikeren fra 80-tallet fikk fart på publikum, og man tok seg selv i å synge med.
# Lonesome Day. Denne låta fra plata Rising var nok konsertens minst minneverdige øyeblikk.
# Hungry Heart. Så tok det seg kraftig opp med allsangfavoritten Hungry Heart. En liten jente fikk synge sammen med Bruce, og det hele begynte å likne en fest.
# Cover Me. Han spiller visst ikke denne så ofte, og det var festlig å få høre den live.
# Cadillac Ranch. Fest på låven og hæla i taket. Brede glis å se i alle retninger.
# Gypsy Biker. Denne fungerte overraskende godt live. På Magic er den litt anonym.
# The River. Man kunne nok se at herr Springsteen har sunget The River litt for mange ganger (synes han selv), men gåsehuden kom likevel smygende et par ganger i løpet av framføringen.
# Atlantic City. En av hans beste låter svingte skikkelig. Publikum var med, og både Bruce og bandet begynte å smile mens de spilte.
# Prove It All Night. Jeg har aldri likt denne helt, men den fungerte greit live. Mange andre så ut til å like den svært godt.
# Darlington County. Knallperlen Darlington County åpnet for hes avsynging og generell glede hos undertegnede. Bandet så dog ut til å rote det til en smule mot slutten av låten.
# The Promised Land. En annen av de beste låtene, fra Darkness On The Edge Of Town, funket kanonbra.
# Because The Night. Den ble fulgt av crowdpleaseren Because The Night. Stemningen steg ytterligere.
# She’s The One. Denne har man ikke noe forhold til, og det var tid for å sjekke mobiltelefonen for meldinger og innkommende samtaler.
# Livin’ In The Future. Også denne er litt småkjedelig i mine ører, selv om anti-Bush-budskapet er viktig. Her fikk vi se den alvorlige Bruce.
# Mary’s Place. Denne har jeg hørt lite på, men det ble klart at det er en god låt med gode liveegenskaper.
# Waitin’ On A Sunny Day. Publikum lot ikke til å kunne teksten da hovedpersonen forsøkte å dra i gang allsang. Men låten er kurant.
# Racing In The Street. Kanskje konsertens mest magiske øyeblikk. En pianodrevet og inderlig versjon med en markant oppbygning til et crescendo uten sang. Publikum var merkelig uinteressert.
# The Rising. Den første av tre låter som utgjorde et dødpunkt i konserten.
# Last To Die. Hm – rekker man toget? Det spørs hvor mange ekstranumre det blir.
# Long Walk Home. Man kan rekke toget, men det vil antagelig holde hardt.
# Badlands. Så tok det seg kraftig opp igjen, med en ellevill utgave av denne gamle slageren.
# Tenth Avenue Freeze-Out. Det samme kan sies om denne. Spillegleden er her smittende.
# Born To Run. De fremste 3000 gikk bananas, og alle sang vi med til Born To Run.
# Bobby Jean. En av mine favoritter fra 80-tallet fikk en litt hanglende start, men det kom seg betraktelig.
# Glory Days. Her sang man ikke med, man skrålte med og gleden var stor. Det var ingen tvil om at toget ville gå uten meg.
# Seven Nights To Rock. Fest på låven igjen, og herr Springsteen var vill på scenen.
# Dancing In The Dark. Crowdpleaser også denne, og 80-tallet regjerte på Valle. Jenta som sang blir løftet opp på scenen.
# American Land. En irsk kanonlåt fra Seeger-katalogen avsluttet det hele på heidundrende vis. Nei, jeg rakk ikke toget.
Fredag 4. juli 2008:
Siste del av gårsdagen ble tilbrakt på Oslo Live-festivalen på Kontraskjæret i hovedstaden. Musikken var ikke det helt store, men det var kos med strålende sol og hyggelig selskap. Disse spilte:
Bungalow Ranchstyle spilte forholdsvis tradisjonell hardcore uten melodier. Svært forglemmelige greier som jeg håper å slippe å høre igjen.
Frank Znort Quartet er henimot legendariske i Oslo for sine evigvarende konsertserier, blant annet på Grønlandshagen. Nå leverte de jazzinspirert hyggemusikk med morsom snert og fornøyelige tekster. Meget god dagen derpå-musikk må dette være.
Ungdomsskulen var et hyggeligere bekjentskap. Man har hørt vokalist Kristian Stockhaus som god soloartist. Dette var mer rocka saker – skurrende indierock that is – og bandet serverte et par godlåter innimellom enkelte middelmådige numre.
King Midas skryter mange av, og jeg forstår ikke helt hvorfor. De synger og spiller bra, men hvor er de gode låtene? Melodiene? Man hørte at de er et godt liveband, og de fikk folk med seg. Men dette er ikke noe for meg.
Franske Sebastien Tellier leverte glad diskopop med klare 80-tallsreferanser. Det funker fra en scene, men er langt fra den musikken jeg foretrekker. Mannen stilte nylig for Frankrike i Grand Prix-finalen. Det sier også litt. Men ølet smakte godt på Kontraskjæret.
