Tirsdag 26. august 2008:
Da går turen til IFA, verdens største elektronikkmesse, i Berlin. 18 – 20 messehaller proppet med ny forbrukerelektronikk. Jeg drømmer allerede om dingser og duppeditter, og verre er det nok når turen går hjemover på søndag. Det blir mye jobbing, men man gleder seg:)
Lørdag 23. august 2008:
Der! ble jeg 37 år. For et par dager siden fylte jeg 30, og for noen måneder siden ble jeg 20. Om noen timer runder jeg 40. Tida går skremmende fort.
Mandag 18. august 2008:
Vi har hatt besøk av min kjære guddatter Christina fra Kristiansund, som er blitt ikke mindre enn 13 år siden sist jeg så henne. Hun er tenåring allerede, og tida går mye fortere enn man tror. Siden onsdag har vi storkost oss med Mamma Mia-film på kino, en dag i sola på Tusenfryd og minigolf på Ekeberg. I tillegg har vi fått med oss en del shopping og generelt trivelig samvær:)
Lørdag 9. august 2008:
Øya-festivalen har i mine øyne hatt et noe småkjedelig program de siste par årene. Derfor ble det kun to Øya-dager på meg denne gang. Men i år ble det flere positive overraskelser, slik at totalinntrykket er ganske så smilevennlig. Hyggelig selskap og en generell vennligsinnet stemning i Middelalderparken gjør også sitt. Slik er oppsummeringen:
Ane Brun: Å åpne en festival midt på dagen er nok ikke lett. Enda vanskeligere blir det når musikken man spiller er stillferdig og ikke fullt så livevennlig. Stearinlyslåtene til Ane Brun falt tidvis til jorda fra den største scenen. Musikken ble for liten for den store scenen. Og Ane Brun klarte ikke å gjøre den større/stor nok. Derfor ble dette en skuffelse. Terningkast: 2.
Mogwai: Man forventet seg støykaskader og mer lyd enn melodi, men Mogwai overrasket positivt. Tidvis leverte de en svært melodiøs utgave av sin støyende instrumentalrock, og tidvis flesket de til så ølet skvatt i plastglassene foran scenen. Mogwai ble ikke mitt nye favorittband, men jeg kan godt høre på dem igjen. Terningkast: 4.
Los Campesinos: Denne hotte gjengen fra Wales leverte spretten, oppfinnsom sjangeroverskridende poprock, og spilte så høyt at alle duene i Gamlebyen er blitt døve. Jeg storkoste meg under denne seansen. Oppfinnsomt, lekent og fullt av overskudd, er oppsummeringen. Når låtene i tillegg var gode, blir det liv. Terningkast: 5.
Kung Fu Girls: Her var forventningene høye etter å ha hørt mye på denne hurven på 90-tallet. De ble ikke helt innfridd. Det var vel tydelig at Kung Fu Girls ikke har spilt så mye sammen på en stund, og de maktet derfor ikke helt å få fram den fine energien live. Men det var ingen tvil om at de har et knippe punkpoplåter som holder til Dakar. Terningkast: 4.
Kaizers Orchestra: Så var det kaizerne da. Jeg blir sliten i ørene av Kaizers Orchestra, og jeg synes ‘Kontroll På Kontinentet’ er deres eneste flotte låt. Live låt det overraskende samspilt og tight; det høres at de har turnert masse. Det ble nesten litt for mye av publikumsfrieriene. Det svingte, men ikke for meg. Terningkast: 3.
Grinderman: Her hadde man ingen forventninger, og det skikkelig deilig at Nick Cave leverte en knallkonsert med sitt hobbyprosjekt Grinderman. Bråkete storbyblues og gode låter er en god kombinasjon. Legg til spilleglede, så er det ingen tvil om at dette ble bra. Det hele minte faktisk litt om Raconteurs på Hove, og det er en god ting. Terningkast: 5+.
Grand Island: Denne gjengen har jeg sett to ganger tidligere, på Øya og på By:Larm i Tromsø, og begge konsertene har vært så som så. Et problem har vært at Grand Island spilte for fort og for hardt, slik at melodiene forsvant. Slik var det ikke denne gangen. Nå var banjorocken deres både melodiøs og smilevennlig. En hyggelig overraskelse. Terningkast: 5.
Disciplines: Litt standard. Litt A4. Det er inntrykket av Disciplines, som er Briskeby-gutta og helten Ken Stringfellow. De rocket bra, og tre – fire av låtene er gode. Stringfellow var helt vill. og spratt rundt nede blant publikum. Det hele låt tøft, men på en litt kontrollert måte. Lyden var også litt tam, slik at man ikke helt fikk fot. Terningkast: 4.
Okkervil River: Her snakker vi. Denne gjengen kombinerer americana-melodiføringer med quirky popteft, og de fikk det til også live. Jeg tok meg selv i å glise bredt en rekke ganger, og ølet (Ringnes) smakte bedre enn da Disciplines spilte. Dette var så bra at jeg måtte gå til innkjøp av et par Okkervil-plater etterpå. Terningkast: 5.
The National: Her var vi tilbake til det ikke fullt så engasjerende. Jeg har aldri skjønt helt greia med dette bandet, og fikk fordommene delvis bekreftet. Litt for snilt og litt for radiovennlig, synes jeg det låt. På et par låter dro bandet til litt mer, og jeg lurte på hvorfor de ikke gjorde mer av det. Det var likevel tydelig: Flere av låtene er kurante. Men litt vel trygt dette. Terningkast: 3.
The Dodos: Denne duoen er ganske hypet i USA, og man hadde visse forventninger. De ble ikke innfridd. Trommelyden dominerte lydbildet totalt, slik at totalinntrykket ble dårlig. Mye energi, og kun et par låter syntes å være gode. Jeg tror ikke Dodos fikk så mange fans denne ettermiddagen. Terningkast: 3.
Sonic Youth: Også her ventet jeg hvit støy og mer lyd enn låter. Men Sonic Youth var overraskende tilgjengelige. De framsto ikke som VG-listetoppere (og godt er det), men de lot melodiene komme til sin rett uten å drukne dem i gitarøs. Dette var derfor ikke verst, og jeg vurderer å anskaffe en CD eller to med bandet. Terningkast: 4+.
Sigur Ros: Torsdagens siste konsert ble en heftig opplevelse. Hvorfor har jeg ikke oppdaget dette bandet før? Jeg har lest om snurrige islendinger som synger på et konstruert språk, men har aldri tenkt at dette er så bra som de var på denne opptredenen. Alvemagi med rocknerve var det vi fikk servert, og jeg sto og gapte. Sigur Ros er knallbra. Her må det kjøpes skiver. Terningkast; 6.
