2016 ble et år for forandring og ny kurs, men også et år for ettertanke og fortvilelse over hvilken retning deler av verden tar.
Å få stipendiatstillinger i Norge er ikke helt enkelt; det er få stillinger tilgjengelig og mange kjemper om dem. Gleden var derfor ganske så stor da jeg fikk en stipendiatstilling ved NMBU i Ås, og fikk muligheten til å begynne på en doktorgrad. Doktorgradsprosjektet er en fortsettelse (på et høyere nivå) av bøkene jeg har skrevet om karaktersetting og ansattes ytringsfrihet (den sistnevnte kom jo ut i 2016), og jeg får dermed drive med noe jeg virkelig brenner for og synes er svært interessant.
Samtidig var det litt ambivalens knyttet til avgjørelsen. For jeg har trivdes svært godt med å drive eget firma, og det har gått forholdsvis godt med firmaet i de tre årene jeg har holdt på. Denne kursen vraket jeg i praksis da jeg begynte på doktorgraden.
Ny kurs
Det utgjør en karrieremessig u-sving i en alder av 45 år. Nå driver jeg jo fortsatt litt firma (cirka ett oppdrag per måned), men jeg føler meg ganske trygg på at mediebransjen ikke er et blivende sted i tiåret som kommer. Konsernifiseringen med Schibsted og Amedia og kravene til økonomiske resultater går åpenbart på bekostning av produktet, på den journalistiske kvaliteten, på samfunnsoppdraget.
Det er bare flaut å høre på dem som benekter det. Pressens rolle som fjerde statsmakt og vaktbikkje overfor makthaverne ser ut til å bety mindre og mindre. Bønnetellerne i konsernene ser bare ut til å ville tjene penger, og lite annet enn det. Jeg har hatt nok oppdrag siden jeg sa opp fast jobb, men dette blør etterhvert til en viss grad ut i bruken av eksterne folk og frilansere. I lys av det er det greit å gå videre nå.
Så er jo akademika også noe preget av kostnadskutt og tellekanter, og bruken av midlertidige stillinger er ytterst utbredt. Det får vi ta når den tid kommer, altså når jeg er ferdig med doktorgraden og skal finne en jobb. Dette handler litt om at det er spennende tider i vente, og det trenger jeg – det gir masse energi!
Jobb og skole
2016 har også vært året da madammen fikk nye oppgaver på jobb og noe mer å gjøre. Det blir spennende å se hvordan det blir framover. Hun trives ihvertfall veldig godt i jobben i Ski.
Nora gjør det veldig godt på skolen, og det er en glede. Man vil jo at barna skal lykkes på skolen. Norsk er til min glede favorittfaget, men så synes hun også matte er veldig gøy. Noah og Dennis er stolte over at de nå er eldst i barnehagen og førskolebarn. Det er stas! De ser ut til å glede seg til å begynne på skolen til høsten.
De har begynt på fotball, men vi er litt usikre på om de egentlig vil gå der. De synes fotball er gøy, men så er det det å skulle spille sammen med andre gutter de ikke kjenner (dette er i Kråkstad). Vi er også på barneturn med dem av og til; det er i praksis gym og veldig bra for små barnekropper. Dette synes de er givende. Nora går nå på turn i Ski IL, og det er ganske proft og ordnet. Hun stortrives med det, og gleder seg til hver gang. Det er veldig godt å se, så hun kommer definitivt til å fortsette med det.
Ellers er det verdt å nevne ferieturen i Italia i sommer, en langhelg i Edinburgh, et par herlige London-turer, Bestas 90-årsdag i oktober, Marcus og Martinus-konsert med Nora, Senjahopen på John Dee, Øyafestivalen og et par minneverdige besøk på gourmetrestauranter. Mye bra og minneverdig har skjedd i året som gikk.
Plusser og minuser
Men det har også vært mindre trivelige hendelser. Paul, venn og sentral i min vennegjeng i Oslo, fikk hjertestans i høst og holdt på å omkomme. Kun hjerte-og-lunge-redning og en god porsjon flaks gjorde at han fortsatt er blant oss. Han har ikke fått varige men, men må lære å gå på nytt og er derfor på en institusjon i Bergen for opptrening. Dette er ikke slik det skal være, og slike hendelser viser hvor skjørt livet er og at man nærmer seg en alder der slikt kan skje venner og en selv. Scary shit.
I tillegg har vi det vanvittige valget i USA, der Donald Trump – som politisk befinner seg et sted mellom Fremskrittspartiet og Adolf Hitler – ble valgt til president. Ufattelig.
Bildene fra krigen i Syria og særlig fra folkemordet vi har sett i Aleppo, er også ubegripelig og nesten ikke til å fatte. Og både USA og Russland er involvert – på hver sin side. Kald krig vil vi ikke ha på nytt. Så 2016 har bydd på både oppturer og nedturer. La oss håpe at 2017 blir fylt av oppturer.
Mottoet for året er å trene mer, for det trengs.
