Det gjorde godt med en svipptur til metropolen, men må nok tilbake om ikke lenge. Jeg har tidvis en fysisk lengsel etter London, og lengselen har blitt verre etter at småbarnstilværelsen har umuliggjort backpackerturer til fjerne himmelstrøk. Da blir London en proxy for fjerne himmelstrøk. Siden hele verden møtes og lever sammen i denne byen, fungerer dette sterkt og godt.
Hett og trangt
Som storbyer flest har London blodtrykkshevende trekk. Når man er vant til Norge, er trengselen i London som en engelsk frokost med bacon og pølser når man har tette blodårer inn til hjertet. Nasjonalhobbyen til engelskmenn generelt og londonere spesielt er å stå i kø. Det er så mye folk – de har ikke noe valg.
Air condition er noe de ikke har fått taket på i London. Å ta t-banen i rushtida (som varer fra kl. 14 til kl. 20) når det er sommervarme i byen, er en prøvelse. Det er nesten som å dusje uten den delen med såpe.
Sitteplass er da noe man bare leser om i avisa, man får god kjennskap til medpassasjerenes handlevaner, kroppslukt og nesehår. Det er ikke plass til å bli plutselig erigert. Og det er ikke akseptert å bli irritert. En annen sak er hotellene.
Menneskelig omgang
Hotellstandarden i byen er generelt på linje med backpackerhotellene vi i sin tid bodde på i Bolivia. En seng, et vegg-til vegg-teppe, og ja, det er det. I Bolivia kostet det 5 dollar, under 40 kroner, per natt. I London er det vanskelig å finne slike luksuriøse krypinn under 1500 kroner natta.
Samtidig blir jeg varm om hjerterøttene og ullen over stemmebåndene av andre sider ved byen. Jeg elsker hvordan man omtrent aldri opplever menneskelig bjeffing og dårlig folkeskikk i London.
Av og til er dette selvsagt bare tillært høflighet, men etter mer enn 40 London-turer er det mitt inntrykk at det handler om at de har skjønt hvordan man skal omgås andre mennesker – det er mer enn høflighet. Engelskmennene har fått det til.
Virketrang
Jeg elsker også hvordan det uansett hvor man går og vender seg er menneskelig aktivitet. Sammenlikningen med mange amerikanske storbyer er slående – der mange urbane områder i USA viser få tegn på menneskelig virketrang, er London et eksempel på det motsatte. Her er det liv! Nesten overalt!
Etter alle disse turene til byen er det fortsatt massevis av områder og steder jeg ikke har besøkt. Og jeg elsker hvordan det alltid er noe nytt som skjer – hvordan smeltedigelen kontinuerlig produserer nye opplevelsesmuligheter. Vi snakker konserter, musikaler, shopping, platesjapper, fotball, utstillinger, bygg, restauranter, cafeer og takterrasser der man kan se utover byen.
Kontrasten til det noget mer stillestående Roma, for eksempel, er stor. London-bivirkningene er som kjent kroniske smerter i apostlenes hester og hyppige smeltetendenser i bankkortet, men det er det verdt for å kunne dra på den beste hytta som finnes.
