Nice var – om ikke blendende vakker – så tidvis et inntagende skue. Gamlebyen var oversvømt av lavkulturelle suvenirsjapper, mens bydelen Cimiez – som blant annet huser Matisse-museet – var ytterst behagelig for øynene.
Arvingene syntes det var overraskende interessant å se kombinasjonsutstillingen med Matisse og Picasso, og blanke i blikket registrerte vi at de til og med ville kjøpe bok med bildene til Matisse etterpå. Dette gleder våre hjerter, men hikk, hvor lenge var vi så i paradis?
Leamus
Ikke altfor lenge. Der vi bodde – standsmessig med utsikt til den flotte Massena-plassen (bildet) – uttrykte de unge kulturelskerne en voldsom og nesten aggressiv glede over at det var Playstation i leiligheten. For en lykke. Men ikke et vondt ord om spill (og film) på skjerm på tur. Det gjør for eksempel transportstrekninger levelig for store og små.
Flyturer lar seg gjennomføre uten at far får leamus i kinnet og plutselig eksem oppetter halsen. Mor slipper å bruke det europeiske helsetrygdkortet ved ankomst. Slik går også togturer greit. Nå er det jo ikke så enkelt å være togentusiast i det jernbanemessige u-landet Norge, men i Frankrike, i Frankrike har de herlige hurtigtog (TGV). Vi kjørte TGV i 320 kilometer i timen fra Nice til Paris i går.
Og det er her – når transportstrekningene blir over fem timer – at skjermene virkelig kommer til sin rett. Da går timene unna for små kropper. Men pass for all del på at skjermene er fulladede. Fortvilelsen er monumental hvis ipaden går tom for strøm midt i et viktig spill, og ingen fullgode alternativer foreligger.
Som Messi
Da blir det liv. Da ligger de små langflate i togsetene, henger i persiennene som nordiske aper, klatrer over bagasjehyllene syngende på de siste barneschlagerne og leker fotball-VM i midtgangen, en dribler som Messi, en annen sentrer som Griezmann og den tredje, ja, hun er Ronaldo med kort tilfart til ballen.
Målet er hatten til en streng fransk frue på vei til frisøren sin i Paris, og når den unge fotballstjernen ser ballen gå inn like ved hattebremmen, ser man ekte idrettsglede utfolde seg gjennom en hel togvogn, og jubelscenene vil ingen ende ta, og passasjerene inviteres med i jubelen, de blir revet med og det er like før de stormer banen, for idrett gleder folket, dere, idrett gleder virkelig folket, og det er da mor uventet kommer på at hun hadde husket å lade opp den powerbanken likevel. Og når skjermene igjen lyser, går det et kollektivt sukk, et lettelsens sukk, gjennom hele vogna. Og bakom synger skinnene.
Så kom vi frem til Paris, fant frem til vårt siste leide krypinn på turen og dro for å besøke Notre Dame. En barnefinger pekte på en statue. – Er det Gud, pappa? Nei, min sønn. Det var lørdagsmesse mens vi var der, og det forløp på katolsk vis litt annerledes enn det små arvinger er kjent med. – Døde det noen nå, pappa? Neinei. Etterpå ble planer for søndagen lagt, i samråd med de unge. – Jeg gleder meg til i morgen, for da skal vi se Lisa Mona.
