Min kjære svigerfar Arild døde i begynnelsen av desember. Det ble en trist og rar juletid for oss. Nina mistet pappaen, arvingene mistet «Beste» og jeg mistet svigerfar. Men jeg mistet like mye en kompis.
For Arild og jeg hadde fenomenal kjemi, og det hadde vi omtrent fra da vi møttes for første gang høsten 1996. Dette var en mann det gikk an å føre lange samtaler med, vitse med og utveksle erfaringer med.
Vi gjorde ulike ting sammen, fra å legge parkett, tapetsere, reparere tak, bygge platting, bygge mur og sage ved. Spesielt vedsagingen har jeg gode minner fra; det var trivelig. Han trengte noen som kunne traktere motorsaga, og det ble meg. Bonding over skogsarbeid, var det.
Arild var hel ved. Arild var en kjernekar.
Vi var også litt like som typer; litt rolige, lot oss ikke stresse opp av småting og med et optimistisk syn på tilværelsen – vi mente at vi ville få til mye hvis vi trodde på det og prøvde. Vi delte også noenlunde lik humor, og det førte til at vi ofte lo av hverandres morsomheter.
Det var like før jul i fjor at Arild fikk påvist kreft i leveren. Legene opererte med håp om å bli kvitt faenskapet, men de fikk ikke bort alt og leveren kan som kjent ikke opereres bort eller fjernes. Det er fælt å se folk man bryr seg om langsomt bli dårligere og dårligere. Nå i høst ble det flere innleggelser på Ahus og opphold på Langhus bo- og servicesenter, og til slutt var livet over.
Jeg savner Arild hver eneste dag. Hvil i fred, kompis.
