En hel arbeidsuke i London med PhD-opphold ved King’s College (University of London) var meget inspirerende og lærerikt.Jeg er blitt såkalt Visiting Research Student ved universitetet, og besøker professoren Viv Ellis, som jeg kommer til å lære mye av. Veldig givende!
Det ble selvsagt også tid til noen opplevelser på kveldstid.
Musikalen ‘The Book of Mormon’ var direkte fenomenal – jeg har ikke ledd så mye av noe servert fra en scene siden ‘Den fordømte nordlendingen’ ved Hålogaland Teater på 90-tallet.
Gapskratt! Sterkt anbefalt vennligsinnet harselas.
Jeg fikk også besøkt flere av byens bruktplatesjapper, og fikk en ny favoritt: Alan’s Record i East Finchley. Knallbra – solid utvalg og moderate priser – og en svært trivelig innehaver.
Championship-kampen QPR – Rotherham foregikk utendørs i 18 sekundmeter vind, men de bølgeblikkledte veggene på Loftus Road gjorde det heldigvis noe lunere.
Som ofte på slike kamper er den kulturelle opplevelsen viktigst og det som man husker best i ettertid, og her var det spennende å sitte blant hjemmefansen og høre deres frustrasjon over et lag i motgang.
Det fine med QPR er at man som regel får kjøpt billetter på klubbens nettsider og at det ikke koster særlig mye mer enn å se enn eliteseriekamp i Norge.
Det samme viste seg å være tilfelle med den gamle Hüsker Dü-helten Bob Mould – billett ble kjøpt på nettet to dager før konserten og prisen var lavere enn den ville ha vært i Norge. Lokalet var ærverdige Electric Ballroom i Camden.
Bestefar Mould (bildet) leverte en forestilling man knapt kunne tro var mulig å levere av en mann i hans alder – det var fullt trøkk fra første akkord og det er utrolig at tre menn kan rocke så grenseløst. Heftig!
Tidvis ble melodiene litt borte i det høye punkaktige tempoet, og et relativt dårlig lydanlegg hjalp heller ikke. Jeg savnet også et par av godlåtene, men slik er det jo alltid.
Oppsummert? London leverte så det holdt.
