Damene reiste hjem i dag og vi guttene hviler nå på et hotellrom i Milano etter en effektiv togtur fra Napoli.
Da flokken var på plass i Sorrento for en uke siden kunne en stigende summing høres over byen, omtrent som når en flokk pingviner får selskap av en annen flokk med pingviner og de girer hverandre opp til en opphetet passiar – alt mens andre dyr løper vettskremte avgårde med sprengte trommehinner og skrantende mental helse.
Slik er det når en storesøster og to småbrødre møtes etter å ha vært hele fire dager borte fra hverandre. Vi voksne vagget rundt med øreklokker, trallende unaturlig høyt på gamle schlägere fra Frem fra glemselen og Sputnik.
Da gjensynsgleden (-forferdelsen) hadde roet seg noe hos søsknene, fant tilværelsen form igjen og vi kunne droppe Sputniks arier i kveldingen.
Lavafrykt
Arvingene var livredde for Vesuv; det var såvidt de turte å gå inn i Pompeiis ruiner.
Kan lavaen treffe oss når vi er her, mamma? Kan den treffe oss når vi er i leiligheten i Sorrento, pappa? Kan jeg bli truffet på denne siden av senga?
Får den utbrudd i ettermiddag? Hva med til kveldsmaten? Bodde Jesus i Pompeii?
Sausfokk
På Capri fikk vi for første gang merke tomatsausens forbannelse.
Etter å ha spasert fra havna og opp til Capri by akkompagnert av kontinuerlig klaging og barnlige besvergelser var arvingene sultne.
Jeg vet ikke om det var hungeren som gjorde det, men ti sekunder etter at spaghettien landet på bordet begynte tomatsaus å fare lystig veggimellom og over bordet med den fine hvite duken. De små hadde nyvaskede klær for anledningen.
I bambini
To minutter etter var verken arvingene, klærne eller bordet til å kjenne igjen. En maler med Tourette’s og forkjærlighet for rødfarge hadde hatt litt kvalitetstid i restauranten.
Da var det lavmælt bannende å skave av tjukke flak av størknet tomat og flatklemt spaghetti, al dente, selvsagt, fra akk så uskyldige barneansikter. Unge mann, er du der inne?
Servitørene kom til. En ambulanse ankom hastig, men vi viftet den vekk. Servitørene ga seg ikke. De hadde dype rynker mellom øynene. Scusa? I bambini? Arvingene var der, riktignok nyfriserte med tomatrøde rastafletter og ildrøde øyenbryn. Et syn for guder.
Dette gjentok seg flere ganger, men i Positano ble det pizza. Positano var en nydelig by, men det meste lot til å være til for turistenes glede. A pretty face, but little more. Sorrento har til sammenligning karakter.
VM i kapitalisme
Ellers ble vi nesten inkontinente da vi så prisene for å leie to solsenger med parasoll i Positano. 25 Euro per person (også for barn) kostet herligheten, noe som for oss ville si mer enn en tusenlapp for en dag.
Det er ingen tvil om at italienere er skamløse kapitalister. Det er heller ingen tvil om at turismens veier er uransakelige.
Nå går gutteturen videre fra Milano til Zurich og så nordover mot Belgia og Nederland. Vi har bunkret sjokoladefylt bakverk, ladet opp powerbankene og lagt ned totalforbud mot tomatsaus for resten av turen. Flotte dager.
