Vi mistet Besta for et par uker siden, og i forrige uke fulgte vi henne til hennes siste hvilested. Det har vært tunge dager.
Besta og bestefar bodde en rask spurt fra oss da jeg var liten, og jeg vokste i praksis opp hos dem. Besta var helt spesiell – hun hadde en særegen omsorg for andre, hun brydde seg om folk, hun ville folk godt og hun hadde en egen måte å få folk til å føle seg vel og velkommen på.
Samtalene
Hun var et tvers gjennom godt menneske, og jeg savner henne sårt.
Som bestemor var hun interessert, lyttende og støttende, og det var betingelsesløs kjærlighet og omsorg. Helt fra jeg var liten hadde vi timelange samtaler om de utroligste temaer. Jeg husker også mange latterkuler og real latterkrampe, for hun hadde uslåelig humor og en svært smittende latter.
VM i bestemor
Besta kunne vunnet VM-tittelen i bestemor. For hun betydde mye for flere enn meg. Det er for eksempel en gjeng barnebarn som føler ekstra på savnet og sorgen nå.
Nå er det ikke uvanlig at et menneske på 95 år dør; døden kommer før eller senere. Men det er vondt å miste sine nærmeste. Det er som om en vegg i tilværelsen blir revet ned.
Men minnene lever videre.
Hvil i fred, kjære Besta.
