Søndag 26. august:
Oluf er nordnorsk kulturhistorie. Et viktig element i nordnorsk identitetsbygging i en tid der folk begynte å bli lei av at folk sørfra skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre. Oluf hyller den særegne fiskarbondekulturen. Virkemiddelet er den ramsalte humoren i nordnorske kystbygder. Jeg blir varm innvendig av disse sketsjene, og – til tross for at jeg har sett «Farskapssaka» cirka 200 ganger – er det den dag i dag umulig å se den uten å flire:
Torsdag 23. august 2007:
Da er jeg 36 år, og offisielt nærmere 40 enn 30. Da jeg var ungdommelig også i alder, var 40-åringer en slags forsoffen rase i en egen lukket avdeling av samfunnet. Mange virket sure, stressede og lite tilfreds med tilværelsen. Jeg tror ikke jeg kommer dit, men det føles uansett snurrig å nærme seg 40.
Mandag 20. august 2007:
Når Erling Lae, byrådsleder i Oslo, uttaler at ordfører Per Ditlef-Simonsen ikke er «spedalsk» etter avsløringene om skattesnusk, er det et tegn på at slike ting ikke regnes som en alvorlig sak blant Høyre-folk. Det er jo en velkjent sak at mens SV-ere drysser sin forakt over næringslivet, er det staten som er Høyre-folks fiende. Høyre-leder Erna Solberg har riktignok bedt den gamle ordføreren trekke seg, men fortsatt ser det ut til at Oslo Høyre forsvarer ham. Det er synd på den gamle mannen, men han forstår nok at det ikke går an å sitte som folkevalgt i Finanskomiteen på Stortinget samtidig som man har gjemt unna penger på en konto i Sveits. Blant blåskjortene i styrerommene er det antagelig akseptert, men andre normer gjelder når man er folkevalgt.
Onsdag 16. august 2007:
Da er den kommet. Bilen, vår forurensende, men nødvendige doning som vil gjøre det enklere å bo to mil fra byen. Toyota Auris er døpenavnet. Den er foreløpig en snill og fornøyd skapning, som stort sett sover og spiser. Den smiler på babyvis til oss, og brummer litt når den er misfornøyd. Når den har fått mat, raper den alltid middels høyt og klukker fornøyd. Den har allerede vært ute på tur, og da så den storøyd på alt det rare rundt seg. Den forurenser en del, men det lukter heldigvis ikke så vondt når den gjør fra seg. Ellers ser det ut til at den trives i denne verden.
Lørdag 11. august 2007:
Svært mange mener nok er nok, og reagerer med avsky på ambulanserasismen. Blant disse er Anne Holt og Jan Vardøen. Vardøen mener nordmenn bærer på en mørk skygge inni seg, og viser til Norges skammelige behandling av en rekke minoriteter i dette landet i flere hundreår. Holt skriver at rasismen preger det norske samfunnet, og at det er blitt politisk korrekt å være innvandrerkritisk.
Onsdag 8. august 2007:
Ambulansepersonell, en yrkesgruppe det normalt er all grunn til å ha stor respekt for, nekter å ta med en farget mann som ble slått ned og hadde skadet hodet alvorlig. Offisiell grunn: Norsk-somaliske Ali Haji Mohamed Farah hadde pissa i buksa. Dette er i praksis ren, uforfalsket rasisme. TV-bildene avslører dessuten at politiet ba mannen, som blødde kraftig og åpenbart hadde hodeskader, om ID. Hallo? Hva er det som skjer? Hva er det som feiler slike folk? Det er vanskelig å bli kvitt følelsen av at rasismen i dette landet bare blir verre og verre.
Torsdag 2. august 2007:
Flyene gikk både til og fra England, og vi så heller ikke noe til flommen i Yorkshire, County Durham eller London. York var som sist en vakker by med høy kosefaktor, men kanskje litt vel mange turister nå om sommeren. I Darlington var gågatene blitt mange, colleget flyttet til nytt bygg og været like uberegnelig. Det var givende å være tilbake. I Newcastle regnet det skikkelig, og vi fikk ikke sett så mye av selve byen. Folket nordøst i England var som før: Direkte, pratsomme og usnobbete. I London koste vi oss med god mat og shopping, og det ble i tillegg tid til kampen Arsenal – Inter på Emirates stadium. Jeg er anglofil.
