Fredag 28. september:
Informasjonen som kommer fra Burma er fragmentert og ufullstendig. Enkelte ting tyder likevel på at situasjonen er verre enn det militærjuntaen vil innrømme. Mange frykter at dødstallene er mye høyere enn det vi har fått «vite» til nå. Massakrerer juntaen uskyldige mennesker? I dag bør alle være røde.
Søndag 23. september:
Formen er ikke så aller verst etter fuktige og trivelige timer i bryllupet til Ninas fetter Geir og Jorun i natt. Rutinen slår tidvis inn når det gjelder alkoholinntak. Dette er forøvrig det første bryllupet jeg har vært i der en fotballrelatert sang var en av sangene som ble spilt i kirka. You’ll Never Walk Alone ble spilt, og tittelen/setningen rommer utvilsomt mye varme. Feil fotballag, men flott sang – også i et bryllup.
Onsdag 12. september:
Mer enn 25 år etter forrige gang har vi fått en ny Høyrebølge. Høyresympatisørene ser antagelig ikke på Diffen-kontoen og Fiskerstrand-uttalelsene som særlig graverende, og mange har nok stemt på partiet som en protest mot all kritikken disse to har fått. Høyre beholder byrådsmakta i Oslo, og flagger at de vil fortsette samarbeidet med ytre høyre (FrP) i stedet for å samarbeide med Venstre. Det viser tydelig partiets egentlige sjel. I Oppegård fikk Høyre mer enn 45 prosent av stemmene. I Tromsø var det Arbeiderpartiet som vant valget – med 39,5 prosent av stemmene. Det blir spennende å følge den nye ordføreren Arild Hausberg. SV blør velgere til Arbeiderpartiet og Venstre. Det er ikke enkelt å eksistere i den veldige skyggen av Norges største parti. Statsvitenskapsprofessor Trond Nordby forklarte SVs fall på treffende vis: Hvorfor stemme på halehenget når vi kan stemme på dyret? Men SV kommer tilbake.
Søndag 9. september:
Meningsmålingene viser at skattesnyteri og rasisme på gata ikke anses som alvorlige saker blant Høyre-velgere. Partiet ser ut til å gå mot et godt valg. For min del er stemmen avlagt, men forhåpningene er små denne gangen.
Tirsdag 4. september:
Den gigantiske IFA-messa i Berlin var en arbeidsom og inspirerende affære. Forbrukerelektronikken sto i sentrum i ikke mindre enn 26 (!) messehaller i den tyske hovedstaden. Bransjefolk. besøkende og journalister fra hele verden besøkte messa, men det var faktisk ikke så kaotisk som jeg fryktet. Å jobbe der gikk overraskende greit, og jeg trivdes. Berlin var som vanlig stor og grei å ha med å gjøre, men langt unna London på god-storby-skalaen.
