Italia er et vakkert og fascinerende land. Vi må liksom tilbake dit, hvis ikke kommer de ekle abstinensene. Årets tur gikk til Toscana, med et par dager i Roma til slutt. Høydepunktet ble den nydelige middelalderbyen Lucca, som vi hadde som base den første uka. Der bodde vi i leilighet med (felles) basseng, og stortrivdes.
PISA: Arvingene syntes det var spennende og rart med dette skjeve tårnet. De lurte fælt på hvorfor det var skjevt, og under middagen lekte de at glassene var tårn som ble skjeve. Mor og far var overrasket over at tårnet er så skjevt som det faktisk er, og synes Pisa er en nedskrytt by. Man må jo gå til gamlebyen. Vi opplevde ellers å vente i laaang tid på pizza og pasta fordi vinden hadde blåst lappen med bestillingen bort fra kokkens åsyn. Et bilde på dette gamle, vakre landet som lenge var styrt av Berlusconi.
LUCCA: Denne ytterst sjarmerende middelalderbyen er definitivt vår type sted. Bymuren vokter eldgamle gater og smug, og det er restauranter og cafeer i alle tenkelige lokaler, portrom og andre hull i veggen. Hovedshoppinggata er 1,5 meter bred. Likevel er det ikke plagsomt trangt om plassen. Vi har vært i andre gamle byer som har vært så fulle av folk (turister) at det bare har vært slitsomt. Men her, her er det levelige forhold. Vi har erfart at husets rødvin fint kan være en god Merlot, at pastaen er al dente på en måte man nesten aldri får i Norge og at de kan sin is her i Toscana. Jeg takker skogsguden og den evige stordraugen for at vi har kunnet la isbaren Grom berike våre nordlige ganer. I dag: Sitronsorbet (økologisk, kortreist og egenprodusert) og det er til dags dato den deiligste is jeg noen gang har vært bortpå. Is som gastronomi! Gåsehud og følsomme øreflipper. Arvingene synes det å gå i byen er ganske treige greier – bortsett fra den gode isen og innkjøp av kule t-skjorter på salg. Heldigvis er det en stor lekeplass i utkanten av sentrum og så er bassenget på hotellet kjærkomment. I dag la de ned en totimersøkt der, og det medisinske støtteapparatet måtte til slutt beordre dem på land.
FIRENZE: Vi skjønte med en gang at dette ble folksomt. Det gikk fire i bredden på de 21 cm brede fortauene, vi sto i kø for å snu oss og jaggu måtte vi stå i kø også for å hoste. Det var såpass mye folk at vi nærmest danset en slags Macarena-dans, småbarnsforeldreutgaven, på vei fra togstasjonen til katedralen (Duomo). Det var 35 grader og stikkende sol fra skyfri himmel. Duer døde til venstre, vettskremte italienske unger tok til tårene til høyre. Vi var et syn for guder. Betimelig nok kom vi velberget til nettopp Duomo, og da ble det en annen dans. For et byggverk! I hvitt og grønt! Den var tidvis vanskelig å se mellom selfiestenger og veivende turistarmer, men dette var ikke en hvilken som helst vedsjå. Storslått og vakkert. Litt kjedelig å begynne med det beste, men vi (ihvertfall undertegnede) syntes mye av området mellom katedralen og elva var – hva skal man si – litt skuffende. Gammelt og flott, men ikke så ulikt andre storbyer i middelhavslandene. Brua Ponte Vecchio var fin, men vi gråter store, salte backpackertårer over mengden billig souvenirbæsj som skal selges i disse gatene. Hvorfor skal eldgamle omgivelser med allmektig stor historisk verdi brukes til å selge glorete dritt? Mulig det var varmen – jeg vet ikke – for nå løp vi livredde fra skygge til skygge i gatene, gurglende på lunkent flaskevann, 3 x 1,5 liter, mens svetten sto etter oss som dovne vannskvetter og vi bjeffet ut skarpe kommandorop til arvingene, som ikke turte annet enn å adlyde, for like etter å klage på varmen og spørre etter en lekeplass eller nærmeste bar. Firenze er ikke et utpreget barnevennlig sted og definitivt ikke når det er 35 grader. Vi må antagelig dra tilbake på voksentur, fortrinnsvis om våren eller høsten, for å yte denne byen rettferdighet.
RIMINI: Så er det noen dager med sol og strand. Alle er enige om at Adriaterhavet leverer. Leilighet i første rekke mot stranda; i realiteten 15 sekunder å gå. Her har vi erfart at de kan sin skinke og sitt bakverk i dette landet, at selv strandrestauranter kan levere meget god pizza Diavola og at husets rødvin ikke nødvendigvis holder samme standard. Vi har altså reist med tog i Italia; fra Toscana og hit brukte vi vel fire timer inkludert to togbytter. Dette har fungert veldig godt, tatt i betraktning at vi reiser med en syvåring og to som snart fyller fem. Spesielt stille av seg er de dog ikke. Vi har levert ut ørepropper og – i et par ekstremtilfeller – valium til passasjerer i samme vogn. Her har det vært høylytte debatter med utestemme, latter så høy at konduktørene har sjekket billettene iført øreklokker, og et par ganger også flerstemt sang. Det er ikke det at våre arvinger ikke synger pent; det er mer det at de synger for full sal uten mikrofon. Høylytt musikalsk underholdning, her altså. Take the A-train! Rock this wagon! Full fart i sjarken! Syng med oss, for svingende! Vil du ha en kjeks? Biscotti? Vi har lært at kjeks er smart å ha med, mens godteri fort kan slå feil ut. Med sukker kan høyfrekvente barnearier fort bli til hørselsskadende måseskrik fra barnemunn. Spill er fint å ha med, men å kravle rundt på gulvet i en togvogn på jakt etter forsvunne terninger er lett slitsomt i lengden. Togvogngulv i Italia er ikke blankskurte. Å se leggene til tilårskomne italienske damer fra froskeperspektiv? Nei, ikke i dag. Like fullt har dette så langt vært en vellykket prøvetur for kommende interrailturer for store og små.
ROMA: Det femte besøket i Italias hovedstad ga omtrent det samme inntrykket som før: En interessant reise tilbake i historien, som ble forstyrret av alt det negative som følger med masseturisme: Endeløse horder av albuende turister fra alle pengesterke deler av denne verden, en del snusk (les: drosjesjåfører), pengekåte romere som justerer tilbud etter etterspørsel samt et generelt labert servicenivå. Romerne trenger ikke å anstrenge seg, for turistene kommer uansett – og spesielt midt i juli. Tross dette hadde vi det fint. Arvingene var svært opptatt av at folk kaster mynter i Trevi-fontenen og ønsker seg noe. Får vi det vi ønsker oss? Må ønsket være hemmelig? Kan vi si hva vi ønsket oss hvis ønsket blir oppfylt? Og en god del ønsker og småmynter senere: Hvis jeg ønsker det samme to ganger, virker vannet da? Ønskene satt uansett løst: Slush til alle, vi spanderer! Is til middag! Paw patrol på Stortinget! Anne og Elsa for president!
Det har gått fint å reise med tre smårollinger med kontinuerlig utestemme, men enkelte utfordringer er det jo. Dobesøk, for eksempel, er kinkige greier. Det er en jernlov at straks vi setter oss ned på en cafe eller restaurant, må en av dem på do. Så når den svette pappaen følger arvingen på do og returnerer ham til bordet, erklærer nestemann at nå må han på do. Da er det bare å ta en ny tur til lokaler som ikke dufter av myrra og røkelse og der vin og friskt fjellvann ikke flyter fritt. Vel tilbake ved bordet er det tid for mat. Tre munnfuller senere kommer en ny kunngjøring: Det er tid for at storesøster må gjøre sitt fornødne. Igjen går turen til det forjettede rom, der den enda svettere pappaen fortrøstningsfullt venter utenfor. Dovakt nå, altså. Skal du gjøre fra deg? Det blir 10 Euro. Et godt tilbud. Kvantumsrabatt, bare i dag, både vått og tørt for 15 Euro. Special price for you, my friend. Tilbake ved bordet ler folkene ved nabobordet av oss, de har ikke barn, mens betjeningen kommer med potte og en pakke bleier. Senere er det tid for sightseeing. Mens vi spankulerer bekymringsfritt mellom to tusen år gamle bygninger og stemningen generelt er på topp, er det på ny fordøyelsens ubønnhørlighet som melder seg for de små. Da løper vi, lett fremoverbøyde, mellom cafeene på jakt etter avtrede. Slik går altså dagene. Vi er jo klar over at dette blir ekstra tydelig fordi vi har tre små, men det kan tidvis ta stressnivået til ubehagelige høyder. En løsning er likevel i sikte. Vi har nå tatt patent på en ny type wearable, nemlig bukse / shorts med integrert potte. En biologisk kompostbukse med hurtigkompostering skal altså roe nervene! Da er det bare å kjøre på, småtroll! Ikke hold igjen! La det stå til!
