I år var programmet på Øyafestivalen solid og inneholdt mye spennende, så det ble ukespass på undertegnede. Og Øya leverte, i det flotteste festivalområdet i verden. Tøyenparken er med sine naturlige, vestvendte amfier og mye gress som skapt for rockefestival. Dette er en oppsummering (øldrikking og gode samtaler er ikke nevnt her):
Jason Isbell: En favoritt på plate, og det fungerte veldig godt også på Øya. Publikum var riktignok noe slapt, slik det ofte er om ettermiddagen på festivaler, men Isbells smårocka americana var en deilig start på festivalen. Terningkast 5.
Aurora: Jeg befant meg plutselig noen meter fra scenen, og fikk oppleve frk. Aurora på nært hold. Hun viste en artig miks av scenetekke og sjenanse, men den pene elektropopen fenget nok 20-åringene rundt meg mer enn meg. Helt greit, lzm. Terningkast 4.
Ane Brun: Stor overraskelse! Jeg forventet rolige toner og litt kjedsomhet, men frk. Brun serverte funky soulrock så det reiv i scenefestene og ølfokket sto foran scenen. Herlig. Terningkast: 5 (++).
Massive Attack & Young Fathers: Stor skuffelse! For hva var dette for noe? Antagelig var det rapperne (Young Fathers) som ødela greia. Vi fikk nemlig servert lite av den suggerende musikken Massive Attack har levert på plate, og da ble dette traurige greier. Terningkast 2.
Mastodon: Tja, hva skal man si? Jeg synes Mastodon på plate er ganske tøft, men live ble det forholdsvis monotont og repetitivt og tidvis noe kjedelig. Utrolig mange menn bant publikum viste at dette er guttemusikk. Terningkast 3.
PJ Harvey: Jeg innrømmer glatt at jeg har et litt likegyldig forhold til Polly Jean. Det blir for lite melodi i mine ører. Den siste plata er dog noe bedre. Live ble dette omtrent som ventet, med enkelte høydepunkter og flere dødpunkter i mine ører. Terningkast 4.
Chvrches: Skotsk elektrorock? Dette hørte jeg litt av i Berlin i fjor, og da var det ganske uinteressant. Nå fungerte det av en eller annen grunn bedre. Det passet bedre i det store industriteltet på Sirkustomta enn i et solfylt amfi, og det ble tilløp til rockefot, selv om det kunne ha vært flere av de gode melodiene. Terningkast 4.
New Order: Et stort høydepunkt. Endelig skulle jeg få oppleve New Order. Også de spilte i teltet, og det tok av fra første bassakkord. Man skulle ikke tro at disse gutta er bestefedre. Dette svingte noe helt grenseløst, og det tok av for min del og for mange andre. Terningkast: 6.
Midnight Choir: Dette er musikk som ligger meg nært til hjertet. Nora, som var med på lørdagen, syntes ikke det var like bra. Men pappaen koste seg veldig i sola. Blant høydepunktene var Don’t Turn Out The Light og October 9, selv om det ikke ble helt den samme gåsehudstemningen som på Rockefeller tidligere i år. Terningkast 5.
Great News: Vi var i Miniøya-teltet da ekstremt fengende powerpop nådde mine ører. Det viste seg å skrive seg fra bandet Great News fra Bergen. For et trøkk! For en spilleglede! Og med flere gode låter ble dette minneverdig. Terningkast 6.
Whitney: Bandet Whitneys soulinfluerte americana passet veldig godt til det strålende sommerværet som beriket Tøyenparken denne dagen. Et hyggelig bekjentskap, om enn ikke stormende jubel. Terningkast 4.
Neurosis: Jeg gikk for å overvære denne gjengen mest av nysgjerrighet. Doom-metall eller post-metall var altså dette, og det bare å erkjenne: Jeg gjorde et forsøk, men jeg likte det ikke noe særlig. Terningkast 2.
Kamasi Washington: Et nytt bekjentskap som flere snakket varmt om før konserten. Jeg angret ikke! Merkelappen var jazz, men det var like mye funk og litt råkkenråll over et show som svingte noe grenseløst. Flere rundt meg så ut til å være klar over at de overvar noe helt spesielt. Terningkast 6.
Fidlar: Dette var på papiret ganske interessant, men live falt det gjennom. Det ble mer pubrock enn garasjerock, og det ble litt for enkelt og primalt i mine ører. Terningkast 3.
Savages: Postpunk er blant mine favorittsjangre innen musikk – det er utrolig mye bra å finne i den sjangeren. Savages sies å være postpunk, men det er i tilfelle ikke den type postpunk jeg liker. Dette var skitten indierock med mye image og lite melodi, og i grunnen ganske kjedelige greier. Terningkast 3.
Foals: Foals er blitt et stadionband. Det var de ikke da jeg så dem på Hovefestivalen for en del år siden. Da leverte de sjarmerende sprettrock. Nå leverte de bare litt sjarmerende A4-rock. Ikke verst, men ikke spesielt bra. Terningkast 3.
Death by Unga Bunga: Jeg liker denne indieinspirerte retrorocken. Denne gjengen leverte lett psykedelisk, halvskeiv gitarrock klart inspirert av 60-tallet. Ubetalelig. Terningkast 5.
Kvelertak: Tilfeldighetene gjorde at jeg og en medbegersvinger var bare noen meter fra scenen da Kvelertak kjørte i gang maskineriet. For et maskineri! Rått og brutalt – og det var ganske interessant å se hvor mye dette fenget den svært unge forsamlingen foran scenen. Det var full moshpit og fullt trøkk, og man trakk seg et par meter bakover som gamlinger gjerne gjør. Dette er ikke min sjanger, men det var like fullt en fascinerende forestilling. Terningkast 4.
