Jeg ga lillebror Stein en valgfri reise i Europa i 30-årsgave (han fylte 30 i april). Tilfeldighetene gjorde at lillebror kom over superbillige SAS-billetter til USA. New York var den første byen vi tenkte på, men vi har begge vært der og da var Washington DC et meget godt alternativ. Dermed gikk turen dit, og avreise var forrige torsdag.
1700-tallssjarm
Det viste seg raskt at byen var laidback og hyggelig. Vi startet med å spasere over elva Potomac og til hotellet, og da gikk vi gjennom bydelen Georgetown. Et nydelig stykke by, full av sjarm fra 1700-tallet og ganske så ulikt andre amerikanske byer.
Så er den også eldre enn selve Washington by. Senere utforsket vi bydelen mer, og var blant annet innom staselige Georgetown University. Bydelen bød også på håndfaste shoppingmuligheter. Georgetown anbefales det på det varmeste.
DC går for å være en relativt kompakt by, og selv om det er en sannhet med modifikasjoner, er området rundt The Mall – med alle de kjente severdighetene – relativt kompakt og spaserturvennlig. Vi fikk sett Det hvite hus, men på overraskende lang avstand; sikkerheten er streng med Trump som president. Etter en stund ble alle turistene dessuten jaget vekk av Secret Service. Da et helikopter landet på plenen foran Det hvite hus 10 minutter senere, skjønte vi hvorfor.
DC-loppis
Washington Monument, den høye obelisken midt på The Mall, var ganske imponerende og mye større enn forventet. Det samme kan sies om Lincoln Memorial, som i sin tid var stedet der Martin Luther King holdt sin gåsehudframbringende ‘I have a dream’-tale. Kongressen – altså Capitol – var storslått og igjen større enn ventet. Alt er stort i USA.
Vi skulle inn og ta en guidet rundtur, men det gikk ikke an på søndager. Så det ble det ikke noe av det; det får bli ved neste korsvei (jeg tror nemlig jeg kommer tilbake til Washington DC). En spasertur i bydelen som kalles Capitol Hill var helt nydelig, med en avslappet stemning, fine butikker, koselige cafeer, ærverdige brownstone-hus og det kjente loppemarkedet som går av stabelen der hver søndag.
Vi rakk ikke alt som er verdt å se i byen; man kan bruke dagevis bare på å besøke alle museene. Men vi fikk med oss National Museum of the American Indian, som var interessant, om enn litt fragmentarisk, siden det omfattet hele Amerika fra Patagonia til Nunavut.
Musealt
National Air and Space Museum var i en helt annen kategori, og består av en del for romfart og en del for luftfart. Luftfartsdelen var svært imponerende, ikke minst siden museet har både Spirit of St. Louis, flyet til flypioneren Charles Lindberg, og flyet som Wrigh-brødrene fløy verdens første vellykkede motordrevne flygning med. Heftig!
Ellers byr The District, som byen kalles, på variert og god shopping – inkludert en del fine bruktplatesjapper, meget gode restauranter og generelt høy kvalitet på hotellene. Vi bodde en natt på ett hotell og tre netter på et annet hotell – og hotellene var cirka 101 ganger bedre enn i for eksempel London. Byen har en fin t-bane, som ikke akkurat var overbefolket – vi var tross alt i bilens land USA. Det var dog noe langt mellom stasjonene, og vårt hovedhotell lå en 15 minutters spasertur fra nærmeste stasjon.
Georgetown lå enda lenger unna en t-banestasjon. Det ble med andre ord enn del bruk av apostlenes hester. Helseappen i mobilen viser at jeg spaserte ikke mindre enn 68,3 kilometer i løpet av 4 dager. Det lar seg høre.
USA-refleksjoner
Amerikanere snakker hyppig til fremmede – i butikken, i heisen og på gata – det kan oppfattes som veldig hyggelig og vennlig. Det kan også oppfattes som påtrengende. Jeg er litt i tvil om hva jeg synes. Dels liker jeg å være i fred i det offentlige rom, dels synes jeg det er trivelig med menneskelig interaksjon.
Amerikanere mangler høfligheten engelskmenn flest er utstyrt med. De er mer direkte, de sier hva de mener og tonen er litt røffere enn det jeg liker. Selv for en utflyttet nordlending kan meningssterke amerikanere med utestemme bli litt mye. En røff tone reflekterer dessuten et røft samfunn, tror jeg vi med sikkerhet kan si i dette tilfellet.
Jeg klarer ikke å la være å tenke på at folk som jobber på hotellene, i butikkene og på restaurantene sannsynligvis har svært lav lønn. Mange jobber på minstelønn, andre har noe mer, men det er likevel lite når man tar de høye boligprisene i en by som Washington i betraktning. Det er ikke rart at mange må ha flere jobber for å klare seg.
Skal det være sånn? Nei.
Den store forskjellen i velstand mellom dem som har mye og dem som har lite er tydelig i USA, og den var åpenbar i Washington. Tiggere ved 7-Eleven, hjemløse rundt omkring i byen og mengden av arbeidsløse i et par av de mindre fasjonable strøkene av byen taler sitt tydelige språk.
Den diskrete velstanden til studentene ved Georgetown University og George Washington University (tidligere kåret til USAs dyreste universitet) og de bekymringsløse vibbene i den rike bydelen Kalorama sier sitt.
Føles dette greit? Nei.
Uansett ødela ikke dette turen på noen som helst måte. Washington har svært mye å by på – museer i verdensklasse, fenomenal shopping, suverene restauranter – alt i storslåtte omgivelser og attpåtil i sol og shortsvær. Man kan ha toppturer også til storbyer.
