Jeg har minimal sans for mye av det Høyre står for (frihet forkledd som egoisme, anyone?) og synes partiet er lett å gjennomskue som bevaringsinstans for de velståendes verdier. Men jeg har likevel hatt en slags respekt for partiet, fordi jeg er enig i noe av det de står for – de har en del gode poenger.
Jeg har for eksempel tro på å stille litt (altså litt) større krav til folk enn det venstresiden tradisjonelt har gjort. Dette er noe Høyre går inn for. Realpolitisk er det heller ikke så stor forskjell på Høyre og Ap. Nå sier det kanskje mer om Ap enn om Høyre, men det sier også en del om Høyre, som fremstår som mer spiselig enn sine brunblå FrP-kumpaner på høyresiden.
Brun og (makt)kåt
Men nå har jeg mistet all respekt for Høyre. Det er det første partiet i norsk historie som har valgt å samarbeide med et ytterliggående høyrepopulistisk parti i regjeringsposisjon. Jeg kan ikke fatte at Erna og hennes våpendragere er villige til å styre sammen med Fremskrittspartiet.
Er maktkåtheten virkelig så stor?
Jeg kan heller ikke forstå hvordan Erna kan gi FrP lov til å ture fram med sine rasistiske, fremmedfiendtlige kjernesaker, effektivt frontet av den kjederøykende isdronningen Sylvi Listhaug. Erna Solbergs sosialliberale prosjekt, litt til venstre for foregående regjeringer dominert av Høyre, blir åpenbart skjemmet av FrPs brunfarge. Hva er dette for noe?
At det kristelige godhetspartiet KrF fortsatt fungerer som støtteparti for de brunblå er også vanskelig å forstå. Hvordan harmonerer dette med kristen moral og kristne verdier? Jeg fatter det ikke. At Venstre støtter dette er mer forståelig, men ikke at de kristne gjør det.
I går la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett, og profilen på budsjettet er utpreget brunblå. Nå får de vel neppe støtte for alle forslagene, men en del vil åpenbart gå gjennom. Skal vi måtte leve med denne brunblå retningen i fire år til?
