I 1990 sleit jeg og en kompis oss opp bakkene fra sentrum av Athen til Akropolis. Det var 38 varmegrader, sola stirret ubarmhjertig ned på oss og vi hadde lårhøne, gikt og en rekke revmatiske lidelser – noen av dem helt ukjente for legevitenskapen.
Plaget
Vi var hardt plaget av ønsket om å se dette landemerket på toppen av fjellet. En mellomstor nordnorsk vårbekk av svette og bannskap rant fra oss og ned mot byen. Vi var mørke til sinns og skrale i legemene. Helbreden var langt fra god.
Tre gribber kretset årvåkent over oss. Flere dyr kom til for å bivåne det som skulle skje. Vi hørte ambulanser nærme seg. Leger kom løpende ut av flere hus, bærende på oksygen, adrenalin, hydrokortison og elektrisitet.
Men vi kom oss utrolig nok opp, og vi krøp, vi krøp flirende som galninger opp mot porten inn til anlegget. Vår skingrende psykiatriklare latter stoppet plutselig da vi så skiltet. Der sto det: «Closed because of strike». Stengt på grunn av streik.
Vi falt sammen ved porten. To gribber satte seg ned noen meter unna.
Magi
Men i helga, i helga fikk jeg endelig gleden av å se Akropolis. Ingen streik, ingen tropevarme og ingen gribber å se da jeg og lillebror Stein Jarle var der. Det var gresk magi.
Vi koste oss voldsomt i våre tilmålte 48 timer i byen, og fikk i tillegg til Akropolis besøkt stadionanlegget der det aller første OL ble arrangert i 1896, nemlig Panathenaic stadion. Der har det vært stadion i ikke mindre enn 2500 år.
Athen er arnestedet for mye: Den vestlige sivilisasjonen og den moderne bystaten, for å nevne noe. Det blir garantert flere turer til byen.
