De beste festlåtene

Festslagere er en egen sjanger. Svale, rolige svisker gjør seg ikke når begrene svinges. Da er mer trøkk og driv absolutt nødvendig. I tillegg må låtene ha en eller begge av følgende kvaliteter:

De må innby til..

a) vill dansing / hopping / headbanging
b) mer eller mindre falsk, men inderlig følt allsang
c) vektlegging av livets lyse sider (ikke melankoli).

Kanskje er det også derfor festklassiskerne gir slike varme minner, og vi får et spesielt forhold til disse trudeluttene.

De setter lyd til ekstasen.

Festlåtene:

:: Los Lobos – One Time One Night. En lengselsfull låt med et refreng som gir frysninger på ryggen. Stemmen, det er noe med stemmen til David Hidalgo – desperat, sterk og svak på en gang. Jeg har hatt fullstendig dilla på One Time One Night.

:: System of a Down – Chop Suey. Ah, de spiller fort. De spiller aggressivt. De spiller uimotståelig. Umulig å sitte stille med denne over høyttalerne.

:: System of a Down – B.Y.O.B. Knallhardt. Knalltøft. Og originale innslag av operetter og armensk folkemusikk. For en låt! For et band!

:: Ash – Walking Barefoot. En sviende sommerrocker med melodilinjer som ikke forlater skallen med det første. Ash er her mer rock enn punkrock, og det funker som bare faen.

:: The Beautiful South – Don’t Marry Her. Ah. Den gikk så til de grader rett inn ved første lytt at det var en tanke skummelt. En av disse låtene som får deg til å synge med enten du vil eller ikke. Hvordan gjør de det? Festpop.

:: Franz Ferdinand – Matinee. Deilig er det når hypen holder. Disse skottene har virkelig x-faktoren. Matinee gjør at jeg får lyst til å drikke tequila, cirka 19 stykker. Og det rykker i standfoten.

:: The Libertines – Up The Bracket. Må man være harde dopmisbrukere for å lage noe så frenetisk som dette? Sjelden er det at jeg må kjøpe musikk etter å ha hørt det spilt over stereoanlegget i platebutikken. Men det er altså tilfelle med denne. Danse, desperat.

:: Steve Wynn – Killing Time. Sviende schläger få har hørt. Herr Wynn tangerer her nivået til Dream Syndicate på sitt beste. Det skal sies at låten eksisterte allerede mens Dream Syndicate eksisterte, og at bandet spilte den av og til.

:: The Brandos – Fortunes Of War. Henrivende skittenrock på New York-vis. Et storbybrøl med ørkenrøst fra denne gjengen, som kom tilsynelatende kom fra intet på begynnelsen av 90-tallet.

:: The Brandos – The Keeper. Og hvilke melodier de leverte. Denne er en rockelåt som høres ut som en poplåt uten å fremstå som en poplåt. Ubetalelig.

:: David Byrne – A Million Miles Away. Storbyfunken lever. Her legger Byrne til en allsangvennlig melodi, og Talking Heads er ikke borte likevel. Jeg har fått flere skeptikere til å like denne.

:: The Only Ones – Another Girl, Another Planet. Glemt og oversett. One hit wonder. Mye er blitt sagt om denne gjengen. Men de har laget fantastiske Another Girl, Another Planet. Dette er gitarriffet sitt.

:: Sahara Hotnights – Alright Alright. Svenske rockebabes leverer denne knallperlen av en treminutters hurtigleksjon i tyggegummipunkpop. Som skapt for både sommerlige fester og seine utekvelder.

:: Elvis Costello – The Other Side Of Summer. En hit fra Costello? En liten hit, kanskje. Men den burde ha vært en stor hit. Intelligent så det holder, og her har ikke Costello den sedvanlige hviningen i stemmen.

:: De Lillos – Suser Avgårde (live). Frogner-popen tiltalte ikke før De Lillos skrudde opp lyden og brukte gitarene for det de er verdt. Da kom Suser Avgårde til sin rett. Gitartemaet gir – tross sin enkelhet – fortsatt deja vu-tendenser til svundne fester tidlig på 90-tallet.

:: Black Sorrows – The Chosen Ones. Mye snadder er kommet fra Australia opp gjennom årene. Problemet har vært at vi her i Europa sjelden har fått høre det. Black Sorrows er et lykkelig unntak, og dette er deres organiske og meget fengende hit.

:: Fastball – The Way. Noen ganger går en låt rett i øret, uten forvarsel. Som med ‘Don’t Marry Her’ skjedde det med denne ekstatiske popaffæren som maner til fete glis og hopping rundt på gulvet. Den ser også ut til å være trenduavhening, noe som alltid er et godt tegn med tanke på holdbarheten.

:: Dream Syndicate – Boston (live). Originalversjonen av Boston er en tanke dempet og kontrollert, men på Live at Raji’s er låta plutselig blitt til et fresende, sydende stykke tonal lykke.

:: Gartnerlosjen – Kåbbåy. Humorrock er sjelden særlig morsomt. Dette er unntaket. Om en ridetur uten hest eller motorsykkel… Har den på en CD som fulgte med det forgangne bladet Rock Furore for 300 år siden.

:: David Gray – Wisdom. Brennende, sviende, fresende råkkenråll fra Gray. Noe av det mest intense jeg har hørt av kar som på plate ofte er lavmælt. Faktisk funker det bedre slik enn hans mer akustiske eskapader.

:: Hellbillies – Syver I Armodbråta. Til denne har jeg sunget meg hes en rekke ganger jeg ikke kan huske. Låta om Syver viser Hellbillies på sitt beste. Stikkordene er overskudd, spilleglede og uimotståelig melodi. Og på deilig dialekt. En bygdeperle.

:: Rage Against The Machine – Killing In The Name. Mye headbanging til denne. Glemmer aldri hvordan Killing In The Name fikk backpackere og peruanere til nesten å gå amok på en pub i Peru noen år tilbake. Definisjonen av aggresjon.

:: Stevie Wonder – I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever). Denne fyller en annen funksjon i festens vitenskap enn Killing In The Name. Ikke alltid er det slik at vi vil hoppe rundt som mentalpasienter. Vi vil også synge. Og allsangfaktoren på denne er høy.

:: Mick Jagger – Out Of Focus. Hvem hadde forventet det? At Jagger skulle lage en så flott plate som Wandering Spirit. Out Of Focus er fenomenal  funkrock. Ble spilt ihjel for lenge siden. Men er like flott i dag.

:: Joan Jett & The Blackhearts – I Love Rock ‘n’ Roll. Ah. Her fins nesten ikke ord. Så enkelt, så effektivt, så henrivende. Jeg får fortsatt ståpels av introen her, og refrenget, refrenget er ikke til å tro.

:: Jon Spencer Blues Explosion – Wail. Tøffere enn dette blir det ikke. Glem å synge med, glem fin melodi, glem tekstlinjer å huske. En primalutblåsning fra kongen av moderne blues.

:: Kiss – 2000 Man. Barndomsminner her. Kiss appellerte vanvittig med sine masker og enkel råkkenråll. Snurrig at denne Rolling Stones-trudelutten låter best i dag av Kiss-innspillingene. De fleste av dem har utvilsomt tapt seg atskillige hakk, men altså ikke 2000 Man. Høyspent.

:: Led Zeppelin – Black Dog. Tett og frenetisk energi med rockehistoriens beste gitarriff. I dag høres ikke dette så hardt ut som det framsto da det kom på 70-tallet, men vi hører trøkket og draiven.

:: Lemonheads – I’ll Do It Anyway. Alternativ partymusikk på amerikansk fra meget god skive. Blant de mange fine låtene var det denne som gjerne ble spilt på fest.

:: Marius Müller – Den Du Veit. En av de beste norske låtene som noen gang er laget. Rett i magen – og beina. Egentlig en ganske enkel trudelutt med en banal tekst, men med promille er det ofte det enkle som funker best.

:: New Radicals – You Get What You Give. I samme kategori som Fastball. Funky pop med MTV-appell, men likevel uimotståelig fengende. Litt merkelig at så få andre her på berget liker og kjenner til denne.

:: Willie Nile – Everybody Needs A Hammer. Mannen nesten ingen har hørt om. Dette er skamløst fengende, og kanskje den ultimate partylåten som bygger seg opp til svære høyder.

:: Pixies – Here Comes Your Man. Oh yeah. La Bamba møter Sonic Youth i en stereoanleggødeleggende, høyttalersprengende affære. Litt sløyere enn mye av det andre Pixies leverte i sin storhetstid, og det er muligens derfor den fenger så voldsomt.

:: Offspring – Why Don’t You Get A Job. Dette er noe så sjeldent som en henrivende festklassiker med et budskap. Teksten? Fullstendig irrelevant. Her får ølslitte stemmebånd en sjelden treningsøkt. Mer pop enn punk, men allsangvennlig så det holder.

:: Pogues – Sally Maclennane. Her er det bare å svinge glassene og bestille en ny pint. Cheers. Pogues har forøvrig mange låter som gjør seg når begrene skal svinges.

:: Prince Buster – Whine And Grine. Ganske ukjent her til lands, denne karen fra Jamaica. Han har holdt på i 40 år, og sjangeren er ska/rocksteady. Whine And Drine er simpelthen ultrafengende, men uten den hippe lyden etterfølgerne pakker låtene inn i nå.

:: Proclaimers – I’m Gonna Be (500 Miles). Er det ikke deilig med en feststomper skrudd sammen av to bebrillede nerder fra Skottland? En kamerat kunne engang hele teksten til denne på rams. Uten å ha pugget. Han hadde sunget.

:: Psychedelic Furs – Pretty In Pink. Glem filmen, nyt låta. Den er mer psykedelisk og mindre new wave enn mye annet de leverte, and we like it.

:: David Bowie – Diamond Dogs. En sugende funkrockglamlåt fra mister Jones. Galmannsmusikk, sies det om Bowies musikk. Det er ikke langt fra sannheten.

:: Raga Rockers – Slakt. Heller ikke her er det så mye å si. Raga-klassikeren Slakt er både pur popmusikk og kompromissløs råkkenråll. Gåsehud. Og jeg angrer at jeg ikke gikk på konsert med Raga på Brygga i Tromsø på slutten av 80-tallet.

:: New Pornographers – Letter From An Occupant. Omtrent som når noen tar et glødende svijern og svir denne låta inn i bakhodet ditt. Der sitter den. Og du blir aldri kvitt den.

:: New Pornographers – Mass Romantic. Den mer spretne utgaven av pornografene, komplett med 60-tallspopknep kombinert med ilter gitardiaré.

:: New Pornographers – Slow Descent Into Alcoholism. Allsangutgaven av dette fenomenale bandet, som det er svært vanskelig å gå lei av. Kvalitet i alle ledd.

:: Big Star – Way Out West. Rickenbacker-gitarer, melodi fra eventyrland, ulykkelig galmannssang, allsangpotensiale for folk med et grunnfag eller mer. Big Star er det største bandet jeg kunne ha hørt på da jeg var to år gammel.

:: Rammstein – The Model. Mørkemennene i Rammstein overrasket stort med en vanvittig versjon av denne synthklassikeren av Kraftwerk. Musikk for headbanging eller hurtiglaging av barn. Hemningsløst.

:: Stan Ridgway – Camouflage. Teksten var mystisk og sangen var blant det beste som kom på 80-tallet. Midt i flommen av Samantha Fox, Wham og Rick Astley-kloninger fantes det altså gode greier i det forjettede tiår.

:: Brian Setzer – Summertime Blues. Slett ikke rockabilly, men gitardrevet sommerklassiker. Ubetalelig. Originaler er som oftest best, men her er det herr Setzer som leverer varene best.

:: Undertones – Here Comes The Summer. Bandet som ga oss Teenage Kicks har laget mye annen feiende punkpop, blant annet denne. Låta gir frysninger på ryggen, og er akkurat så kort at man higer etter mer.

:: Wall Of Voodoo – Far Side Of Crazy. Sigbjørn Nedland-favorittene er mest kjent for synthplatene sine. Far Side Of Crazy er like mye råkkenråll som synth. Husker jeg hadde tatt den opp på kassett i sin tid, men hadde glemt hele låta inntil jeg kom over en brukt LP for noen år siden. Gleden var stor.

:: Whale – Hobo Humpin’ Slobo Babe. Svensker med én stor låt, og det er denne. En ordentlig dansegulv-fyller på europeiske indieklubber. Den minner meg om London.

:: Mekons – 32 Weeks. Dette er hva som skjer når man krysser americana med punk. De er et av bandene som aldri har blitt pop, selv etter mange år. Fy skam.

:: Dropkick Murphys – Walk Away. Boston-hardcore med irske undertoner. Dette er sann partyråkkenråll som det er en fornærmelse å spille lavt.

:: Dropkick Murphys – Black Velvet Band. Her kommer de irske røttene virkelig fram. Det er første gang siden Pogues at noen virkelig rocker opp irsk folkemusikk.

:: Young Lords – Big Burden. Sist, men – for all del – ikke minst: Big Burden. Som jeg gjenoppdaget på 90-tallet etter å ha vokst opp med en etterhvert utspilt kassettversjon. Igjen: Enkelt, småbanalt, men henrivende. Slitte stemmebånd til evig tid har jeg fått.