:: Green On Red – Here Come The Snakes (1989). Urmusikken ble ikke til på 80-tallet, men her er unntaket som bekrefter regelen. Heftig americana med rufsete punkattityd. Og hvilke låter de leverer! Røffe Rock’n’Roll Disease og Keith Can’t Read og melankolske Broken Radio og We Had It All er nesten skremmende bra.
:: The Adventures – Trading Secrets With The Moon(1990). Den mest perfekte syntesen av harmonier og melankoli på denne siden av Beatles. Skottene leverer rett og slett gladmelankoli så vakker at selv gåsehuden får gåsehud. Hvordan fikk de det til? Dette er trist musikk som fungerer oppløftende.
:: Clem Snide – The Ghost of Fashion (2001). Eef Barzelay og vennene leverer en opiumliknende syntese av americana, folk og harmonisk pop. Denne musikken har utrolig lang levetid. På denne plata er blant annet «Moment in The Sun», deres beste låt. Fullstendig vanedannende.
:: Norsk Utflukt – Med Lyset På (1992). Snodig hvor få som har hørt denne. Lars Saabye Christensens blå tekster akkompagnert av mørkeblå viseblues gjør dette til en fantastisk plate. «Gutta», «Soiré» og «En av De Dagene» er bortimot den ultimate musikken en søndag formiddag når fylleangsten river i nervene.
:: Warren Zevon – Excitable Boy (1978). Gale sanger om varulver, hodeløse gærninger og andre forunderlige skapninger i fantastisk musikalsk drakt. Råkkenråll blir knapt mer intelligent enn dette. Her står musikken i sentrum (klisje!). Heftig fra et musikalsk geni.
:: Warren Zevon – Sentimental Hygiene (1987). Etter noen poppete plater kom denne gitarorienterte perlen. med skeiv, skrudd gitarrock og en samling låter andre band kunne drepe for. Detox Mansion berører Zevons egne alkoholproblemer.
:: Rage Against The Machine – Rage Against The Machine (1992). Dette er blant de beste debutplatene som noen gang er gitt ut. Hvilken energi på en liten CD! Punkefunkeråkkenråll kan knapt gjøres bedre enn her. Og Killing In The Name? Jeg fryser.
:: Dream Syndicate – Medicine Show (1984). The Days of Wine And Roses var flott, men her blomstret virkelig denne gjengen fra California. Dette er deres beste plate; noe i nærheten av definisjonen av god gitarrock. Wynn og gjengen spiller fletta av de fleste.
:: Dream Syndicate – The Complete Live at Raji’s (1988/2004). Og denne er nesten enda bedre. Hvilken elektrisk fest! Her kombinerer de det hvite gitartrøkket med de svinende melodiene fra nesten hele karrieren, unntatt Ghost Stories. Versjonen av Boston her er ubeskrivelig. Faen så bra.
:: Replacements – Pleased To Meet Me (1987). Denne gjengen leverte på 80-tallet oppskriften på god garasjerock: Fandenivoldsk innstilling+sinte gitarer+knallmelodier=Reinspikka råkkenråll.
:: Old 97s – Satellite Rides (2001). Countryrocken til denne gjengen fra USA er mer rocka enn mange andres. Tenk Steve Earle i hans mest rocka øyeblikk. Ei skive jeg har hatt fullstendig dilla på.
:: Tom Waits – Closing Time (1973). Glem de gutturale rennesteinsskivene herr Waits senere skulle levere. Dette, hans første plate, er den såreste pianomelankolien du kan tenke deg. Definisjonen på den mannlige måten å takle ensomhet på får du dessuten i gyseren «I Hope That I Don’t Fall In Love With You».
:: REM – Automatic For The People (1992). Sorg og faenskap er grobunn for stor kunst. Aldri har dette vært mer tydelig enn på REMs mesterverk. Vakrere musikk enn «Find The River» finnes knapt. Drivet i «Drive», løftet i «Man On The Moon» og nerven i «Nightswimming» – dette er stort.
:: REM – Reckoning (1984). Nærmere definisjonen av god alternativ poprock kommer vi ikke. Her bobler det som da var verdens beste band over av finurlige melodilinjer og intelligente gitarføringer. Og det mens den kommersielle synthpopen dominerte hitlistene. Og hvilke låter. So. Central Rain, Rockville, Harborcoat, 7 Chinese Brothers og Pretty Persuasion, for å nevne noen.
:: The Long Ryders – Two Fisted Tales (1987). Amerikanerne skal ha all verdens ros for å mikse det flotte ved country med det tøffe ved råkkenråll. Sjelden er americana så vellykket som her. Hør for eksempel på åpningslåta Gunslinger Man. Hirr!
:: Lone Justice – Lone Justice (1985). Kupønk med Maria McKees vanvittige, soulfylte stemme og bandets voldsomme energi – det bare måtte bli bra. Svært, svært bra.
:: Lucinda Williams – Lucinda Williams (1988). Williams andre plate er americana countryssoulrock på sitt aller, aller beste. «I Just Wanted To See You So Bad» og «Side Of The Road» er perler.
:: Matthew Sweet – In Reverse (1999). Ah. Mister Sweet uten popbremsene på. Velutviklet råkkenråll et sted mellom alternativt og Replacements. Uimotståelig.
:: Jayhawks – Smile (2000). Jayhawks’ utgivelser før denne er fine, men her legger de til a) mer gitar b) bedre melodier. Resultatet er sommerplata over alle sommerplater – som også passer til mørke høstkvelder.
:: Levellers – Levelling The Land (1991). Den beste skiva fra punke-Waterboys hjemmehørende i badebyen Brighton. En fest med besk samfunnskritikk mellom munnfullene.
:: Big Star – Radio City (1973). Powerpop møtte Byrds-harmonier møtte britisk nervøs energi slik at jeg ønsker jeg var ung den gangen og kunne nyte den da den kom ut. Skjønt, sjansen er vel liten for at jeg ville vært blant de 29 galningene som kjøpte plata den gangen. Alex Chilton og kollegene ga kun ut tre skiver som Big Star, men det gjør ingenting. Denne holder.
:: Suede – Coming Up (1993). Skamløst, nesten frekt fengende er denne affæren. Glamrock går moderne, og det høres ut som det suser rett inn fra månen eller et annet vanvittig sted.
:: Waco Brothers – Electric Waco Chair (2000). Deilig americana med en tanke mer slidegitar enn elgitar, men likevel milevis fra tradisjonell country. Så vakkert at det gjør vondt. En fantastisk plate.
:: Bob Dylan – Bringing It All Back Home (1966). Ikke spesielt originalt, men vi kommer ikke utenom Bob. Her kom favoritten Love Minus Zero/No Limit samt Mr. Tambourine Man og sakrale It’s All Over Now, Baby Blue. Pluss Subterranean Homesick Blues.
