Råkkenråll er det mest tilgjengelige kulturuttrykket vi har. Den mest ryggradskilende affæren etter sex.
Millioner av sjeler opplever at musikk skaper et soundtrack til livet. Råkkenråll får frem ekstasen, fryden og lysten til å sprette rundt og skråle mot månen.
Jeg vokste opp med mammas stereoanlegg. Der fant jeg Creedence, Abba, Boney M og selvsagt Beatles.
Jeg fant også gamle skiver og kassetter med Elvis, Byrds og en del gammeldans. Trekkspillmusikken snøftet jeg av. Et par onkler hadde platesamlinger, og jeg fikk høre Slade, 10CC og Led Zeppelin.
Luftgitar
Senere oppdaget jeg Kiss, og verden var ikke den samme. Jeg var «sanger» i et svært Kiss-tribute-band. Vi øvde ukentlig, og jeg sang på engelsk – det vil si at jeg etterliknet lyden av ordene jeg ikke forsto.
Mange heftige luftgitarsoloer senere kom det utskjelte 80-tallet; tiåret med musikkhistoriens dårligste platelyd og en overivrig bruk av kald synth. Modern Talking, anyone? Plutselig gikk jeg i gule Poco Loco-klær og hørte på Wham. Jentene var ikke lenger dumme, og jeg manglet fortsatt sangstemme. Alle hadde vannseng, campingvogn var statussymbol og musikkvideoene begynte å komme på TV. På skolen sydde jeg en rosa singlet med ‘Bruce’ på brystet. 10 i skuddet var obligatorisk og håret ble langt i nakken. Hårgeléen knitret.
Så skjedde det noe. Horisonten ble med ett bredere, Sigbjørn Nedland var på radioen og venner likte band man aldri hadde hørt om. Plutselig var det gøy å høre musikk som ikke var på 10 i Skuddet.
Samlekassetter
Jeg utviklet en overdimensjonert forakt for elektronisk musikk. Synth var for pingler. Jeg spilte virtoust på luftgitar og sang så skakt at malingen løsnet fra veggene. Jeg laget så mange samlekassetter at jeg ødela både kassettspilleren min og mammas stereoanlegg.
Så kom Sky Channel. Så kom MTV på norske TV-skjermer. Jeg begynte på videregående skole. En tid med mange andre interesser og gjøremål fulgte. 80-tallet gikk mot slutten. Råkkenråll ble interessant igjen. Grunnen var at jeg oppdaget det radioen hadde vist meg noen år før – det musikalske universet var enormt. MTV hadde overtatt for radioen som hovedkilden. Selv om det betød mye kommerst, undret jeg:
Når skulle jeg få tid til å høre på all den flotte musikken som allerede var gitt ut, men jeg hadde gått glipp av? Og alt det nye som kom. Oppturene var nemlig mange. REM var magi. Waterboys. Pink Floyd. Gåsehud. Flaggene vaiet.
Brukt vinyl
Jeg flyttet på hybel. Jeg spilte mer musikk. Jeg begynte å frekventere platebutikkene. Det glade studentliv kom med studielån, deltidsjobb og penger til å kjøpe musikken. Først ble det et ordentlig stereoanlegg. Jeg kjøpte CD’er. Jeg leste musikkblader. Jeg ble voksen.
Jeg ble voksen til Tom Waits, Cornelis Vreeswijk og The Jayhawks. Suede hørtes ut som de kom fra månen. I England gjorde de ikke noe annet enn å spille i band. Jeg spilte ikke, men lyttet. Jeg drakk øl. Jeg hadde siviltjeneste. Jeg reiste til den andre siden av jorda. Jeg bodde i England et år, og kjøpte enda flere CD’er. Jeg oppdaget gleden ved å gå i bruktbutikker. Jeg gjenoppdaget vinyl.
Jeg ble Internett-mann. Jeg ble avis- og bladmann. Jeg tjente kroner. Dermed ble platene flere i hyllene, konsertbesøkene flere og stereoanlegget større. Etterhvert ble det klart at jeg elsker americana, liker punkete skranglerock og powerpop og har en forkjærlighet for melankolsk pop med kilende melodier.
