Jeg hadde ikke tenkt tanken på å ta doktorgrad da jeg begynte på masterstudier i sosiologi på Blindern, men jeg ble overrasket, ja, nesten overrumplet, over hvor interessante studiene var og hvor godt jeg trives med å gjennomføre et masteroppgaveprosjekt.
Kvaler
Skulle jeg våge å prøve på å få det til? Var jeg eslet for dette? Var jeg ikke for gammel? Hva skulle jeg bruke det til? Alle disse spørsmålene stilte jeg meg, men mest umiddelbart var spørsmålet om jeg i det hele tatt kunne komme i posisjon til å ta doktorgrad?
Stipendiatstillinger er uhyre vanskelige å få når man ikke er intern akademisk stjerne. Mange høgskolelektorer – altså dem som har fått jobb ved en høgskole uten å ha doktorgrad – begynner på et doktorgradsløp. Men jeg hadde ikke en slik stilling.
Men Arild Wæraas, min gamle klassekamerat fra Kongsbakken vgs, oppfordret meg til å prøve å få det til – og så åpnet det seg en mulighet ved hans institusjon NMBU i Ås.
Doktorgrad
Slik gikk det til at jeg ble stipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Handelshøyskolen. Handelshøyskolen er fakultetet som tilbyr studier i økonomi og administrasjon, samfunnsøkonomi, entreprenørskap og innovasjon.
Mitt PhD-prosjekt var innenfor organisasjonsforskning, og handlet om forholdet mellom HR-tilnærming, ansattes ytringsrom (voice) og merkevarebygging (branding). Jeg brukte både kvalitative og kvantitative metoder, og samlet inn og analyserte data i form av intervjuer, dokumenter og (svar på) spørreundersøkelser.
Dette var ingen lek – det falt noen ramsalte nordnorske gloser innimellom, men det var svært spennende greier. I dag er det vanlig å skrive såkalte paperbaserte avhandlinger, der tre til fire vitenskapelige artikler utgjør ryggraden i avhandlingen. Dette gjaldt også meg. Det var krevende å produsere dette i løpet av tre – fire år, men jeg tenkte at jeg får det til når andre før meg har fått det til. Og slik gikk det. Og make no mistake: Det var utrolig givende arbeid.
